Without

Alt jeg vil er å være angstfri. Jeg driter i at jeg er blakk. Jeg driter i at jeg ikke klarer spise pga angsten. Jeg gir blaffen i at jeg ikke får vært med venner eller dratt på tur i helga. Jeg gir faen. Jeg vil bare være angstfri. Jeg kan godt trø meg under dyna og se på Ted Bundy, gi slipp på alle cravings og gi blanke i apatien og smertene i kroppen, så lenge jeg slipper angstanfallene. FORDI JEG ORKER IKKE MER.

Triggere. Tårer. Panikk. Angst for angsten. Mer angst. Panikk. Dritt. Faen i helvete. En dårlig periode, sier alle. «Det går over denne gangen, også.» Vel, nå kan det se til å gå over. Før det tar knekken på meg fullstendig. Om det er slik til påska kan jeg bare glemme TG. Men man må jo bare håpe på det beste. Uten angsten er alt annet bare blåbær. Blååååbær.

Jeg har fått meg varmeteppe. Det hjelper. Og jeg har gult hår, det gjør meg glad. Jeg bryr meg mindre om vekta, det gjør meg også glad. Og jeg og foreldrene mine snakker fint sammen… det får meg til å smile. Jeg har penger til husleie og strøm, det er jeg takknemlig for. Jeg har verdens snilleste samboer som er der, og det gjør meg i alle fall glad! Jeg gleder meg til å gå i bassenget. Jeg håper jeg kan reise hjem til sommeren. Tanken gjør meg glad. Ikke lykkelig, men glad. Jeg har de fineste menneskene rundt meg, og det gjør meg lykkelig. Takk mamma, for at du snakker med meg på natten når alt er som verst. Jeg savner midnattsol, bål, telt og frihet. Jeg savner alt jeg har tapt.

Jeg vil vinne nå, ikke tape. Ikke mer tap. Vær så snill.

Making and creating

Jeg sitter på toget i de samme klærne som jeg bytta til for 4 dager siden, med uv-maling og lysende hår (jada mamma, jeg har dusja!) Hører på Twenty One Pilots «stressed out», og håper at jeg ikke vekker så jævla mye oppsikt her jeg sitter og tenker, som et selvlysende eksperiment. Men jeg er superinspirert, så nå må jeg bare få tak i kameraet mitt, siden det ligger hos Kai. For selvfølgelig – jeg glemmer alltid noe, hos alle. Denne gangen har jeg bare glemt lighteren min. Det gjør ingenting, for du har ingen nytte av den på toget uansett.

Men ja, tilbake til inspirasjon. I år skal jeg prøve å lage noe mye mer inspirerende til en av konkurransene til TG, og jeg håper og ber om at energien strekker til. For jeg er perfeksjonist, og alle videoene mine (som ikke er laga på en time liksom) planlegges nøye, og jeg blir aldri fornøyd og gir opp for lett, for ofte. I tillegg til å filme selv, så skal jeg også regissere (ja, i år er planen et manus), redigere (etterarbeid er det som faktisk tar lengst tid.) Jeg pleier sjelden ha noe komplisert manus på de få kortfilmene jeg har laga, for jeg er ikke så glad i langt, eller komplisert. Det mest kompliserte blir vel å finne en lokasjon.. det koster som regel veldig mye om du skal leie en slik lokasjon som jeg tenker på, og å få tillatelse til å bruke deler av en sang. Og nei, jeg skal ikke leie noe, jeg har da hvite vegger og en lang gang hjemme også.

Dette tror jeg blir bra. Hehehe. Sier jeg som regel helt til jeg mister inspirasjonen fordi jeg ikke har noe å legge i et budsjett annet enn å be om tjenester og improvisere. Og nei, som vanlig, så skal jeg ikke være med selv, for det vises på storskjerm foran flere hundre mennesker, og du må helst være tilstede selv under framvisningen. Med mindre jeg får tak i et slikt kostyme som «kompiskaninen» i The Sims har, da. Du vet den som kommer når de har vært alene for lenge, fått brakkesjuka og snakker med seg selv. Først kommer kompiskaninen, også kommer doktoren. Skrullehue.

Der har dere ham. «Social bunny.»

Utrolig synd at jeg ikke kunne fått med mamma til dette, hun hadde vært utmerket… men hun hater å bli filmet, og blir skikkelig forbanna hver gang hun finner ut at det ligger en serie klipp av henne fra Snapchat på mobilen min hver gang jeg har vært hjemme. I fjor var det «pranking my mother while she’s sleeping», og det ble jo en slager. Skulle ønske jeg kunne vist dere, men mamma flipper. For dere som husker episoden «fyyy, fyyyyyyy…. hold kjæft, ellers røsk æ hauue av dæ.» Haha!! Mamma har drevet med drama, og er fantastisk på å improvisere, og vi har mye lik humor og kan le av videoene etterpå. Hun kan også grine på kommando (nå ler jeg så mye at folk på toget glor!)

Nå kom det noen å kjefta på meg fordi jeg hadde bena på setet. Og nå begynner jeg å tenke på hvordan jeg skal få energi (andre trenger tid, jeg trenger energi) til å skrive den samlingen med tekster jeg også har planlagt. Ikke til TG da, men til noe annet. Men det er så mye å skrive, så mange ting som må trekkes fram i lyset igjen, så det kommer til å bli rimelig utmattende mentalt. Jeg håååper virkelig at jeg kan dra meg ut av den depresjonen jeg har vært i så lenge nå, for jeg føler at om jeg ikke kan være hypoman (lettere form for mani, bipolar, det som før het manisk depressiv), så kan jeg bare kaste hele diagnosen i søpla. Jeg orker ikke være deprimert mer (hvem kunne tro at det er så slitsomt å være deppa?!)

Det er slitsomt å være hypoman også, men det merker en ikke før etterpå. Men det passer spesielt bra til TG, for da kan du bare legge deg på telenorstanden å sove noen timer, og stå opp og fortsette med det du drev med. Ikke noe 12 timers søvnmarathon på Scandic, der du i tillegg bruker 4 timer bare på å våkne og komme deg tilbake til skipet mens du jamrer i telefonen «men du glemte å pakke varmeflaskene.» Haha.

Noen bilder fra helga. Viktig å variere på hva man drikker. Men nå er jeg ironisk nok på Reinsvoll (stedet som forbindes med Reinsvoll på psykiatriske), og jeg snakker om mental helse i kodeord og social bunnies. Hjemme om en straks med andre ord, sååå, jeg runder av her og håper alle får en fantastisk uke videre! ❤️

Møter med psykiatrien: oppfatninger og røde stener

Jeg har lenge vært i tvil om jeg skal ytre meg om psykiatrien igjen, hvor mye jeg skal dele og hvordan jeg skal formidle det på en måte som ikke virker alt for offensiv, siden det selvfølgelig er mine subjektive oppfatninger. Det betyr ikke at jeg ikke ser objektivt på ting, men selvfølgelig er hele poenget å få fram hvordan ting egentlig er. På en måte der folk kan forstå, gjøre seg opp sine egne meninger og tenke over det som blir sagt. Uten å gå alt for mye inn på hvor forbanna jeg personlig er på systemet, og uten å fortelle for mye personlig om både meg og alle de jeg har fulgt/vært med på en runddans i systemet med (som i, hjulpet andre mennesker.) Men noe må jeg jo si, og jeg fikk det for meg at jeg burde fortelle sanne historier om møtet med helsevesnet, uten å legge skjul på tingene som absolutt ikke er logiske eller moralsk riktig. Finnes det logikk i psykiatrien? Såvisst gjør det det. Logikk finnes over alt, selv om den ikke alltid er i fokus.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, for jeg kunne skrevet en hel bok. Det er ikke bare meg, andre pasienter, leger og (feil)behandling.. det er systemet i sin helhet. Alt i fra legevakt, transport, byråkrati, uttalelser, regler, moral og etikk, brudd på taushetsplikt og maktbruk du får føle på hjemme i din egen stue. Det er mye å tenke på, og mye å formulere. Mye å sette ord på, der du egentlig ikke helt vet hvilke ord og setninger du skal komme med. Jeg har i lang tid hatt et voldsomt lokk over psykiatrien og helsevesnet, og jeg tenker at jeg skal begynne forsiktig.

En ting kan jeg si. Psykiatrien fungerer ikke. Systemet fungerer ikke. Fra mitt synspunkt, og fra mange andres. Det går rundt, men hva skjer egentlig bak?

Så, hvordan er det da på innsiden av dette systemet som ikke fungerer? Hvorfor fungerer det ikke, og hva er det som gjør at så mange gir opp behandling, ender opp sykere, får feilbehandling eller tar sitt eget liv? Og hvor er solskinnshistoriene? Aldri har det vært så mange sykemeldte og diffust diagnostiserte mennesker som i dag. Du forteller de samme historiene til x antall mennesker du møter, hvorpå alle gjør seg opp en subjektiv mening om dine problemer. Er du ansatt har du makt, og det er den subjektive oppfatningen som en terapaut/behandler har og sitter igjen med – som avgjør din skjebne. Og det er mange skjebner, variert ut i fra hvem du møter og hvordan de oppfatter deg. Når du har møtt opp til 100 forskjellige overleger i både psykiatrien og somatikken, og blir behandlet og får en ny skjebne og stempel – for hver person som evaluerer deg, så sier det seg selv at det blir slitsomt. I tillegg skal du forholde deg til alle som er under deg i rang. Alle «alvene» som løper i beina på overarbeidede leger, psykiatere og psykologer.

NAV er overfylt av mennesker med psykiatriske problemer, enten de er lette eller tunge. Psykiatrien i seg selv er et gjennomtrekk av behandlere som kommer og går, pasienter som absolutt ikke føler de får noe hjelp, og ender opp som svingdørspasienter. Og der kan det gå like fort i svingene som behandlere gjelder. Helsevesnet, og psykiatrien, ikke minst pasientene – trenger stabilitet.

Hvis du var uheldig og brakk et ben, og ble kjørt på legevakten. Utslitt, smertepåvirket og ute av seg selv, ville du følt deg komfortabel/i stand nok til å legge ut om hendelsesforløpet fra hele uken din og fram til bruddet, til tre, fire personer som har lest journalen, men må høre dine ord – igjen og igjen? Når det er logisk at du egentlig trenger å forklare kort hva som har skjedd, ta røntgen og få vurderingen og behandlingen av legen… er det ukomplisert får du gips, og du kan dra hjem. Det høres ikke nevneverdig komplisert ut? Og hva ville du som somatisk (fysisk syk) pasient, med influensa, sagt om legen din ba deg legge ut om uka di – hva som skjedde, hva som kan være grunnen til at du ble syk, for å så sende deg videre til en sykepleier som må høre det samme, igjen og igjen, fram og tilbake, helt til du ikke orker forklare lengre, men bare roper kan dere ikke bare gi meg den hjelpen jeg trenger, en resept på antibiotika og noen Paracet.

Og i somatikken er det oftes enklere, har du høy crp (betennelse, infeksjon), så får du som regel bare resept på antibiotika og noe noe, også er det hjem. Om det er ukomplisert. Som regel. Men sånn er det ikke i psykiatrien.. som regel.

Dette er en kort forklaring. Selvfølgelig ville du blitt forvirret, stressa og oppgitt, om du måtte gå igjennom det samme som psykiatrien utsetter pasientene sine for. «Det er sånn det fungerer.» Ja, men hvorfor? Hvorfor ikke gjøre ting enklest mulig for folk som sliter, uansett hva det er som er problemet? Når du sliter ønsker du gjerne ikke møte papirmølla, og du bryr deg egentlig katta om alle . Men ettersom man er oppegående nok til å få alt dette med seg, så bryr man seg. Det er stressende, det gjør at du gir opp og heller tar med deg problemene dine hjem. Helt til det blir akutt. Mange blir ikke hørt, mange blir behandlet som stener i en skål. «Ok, du er rød sten, da gjennomgår du alle standard prosedyrer, også gjør vi det slik.» «Men..» «Ikke noe men, her må du ta til takke med den hjelpen vi tilbyr for rød sten.» «Men det er ikke sånn de..» «Nei, det kan være du ikke oppfatter det slik, men nå er det altså vi som sitter på kompetansen.»

Ok. Da er du rød sten. Har du flaks er det ukomplisert, og du slipper å gå gjennnom alle fargene i skålen. Du slipper å være rubin, gråstein og amethyst på en uke. Men sånn er det som regel ikke.

Rød sten kan være mild til moderat depresjon. Du har aldri møtt psykiatrien før, men knekker sammen en dag på jobben og blir sykemeldt. Går til legen. Er det ukomplisert roter de i skåla, trekker opp en lapp og skriver ut resept på nettopp det de fant i skåla, tilfeldig. «Kom tilbake om fire uker, også ser vi hvordan det går da.» De vil nødig henvise deg til DPS (enklere forklart; psykolog) om det kan gå over av seg selv med medisiner. For videre behandling betyr samarbeid med enda et menneske. Papirmølle. Arbeidsavklaringspenger, NAV, flere skriverier. Flere møter. Det er klart at en pille er letteste løsning.

Men heldigvis har ikke alle denne moralen og tankemåten, og det er nesten så jeg skulle ønske at vi hadde AI (kunstig intelligens), roboter/maskiner, som scannet deg og gav deg det du trengte, uten å blande inn behandleres subjektive oppfatning. Uten kaoset. Spørsmålene.

Nå orker jeg ikke vente lengre, ei heller tenke og redigere og fundere på om det er rett eller galt, så jeg publiserer denne.

Ting man aldri prater om

Jeg er så lei.. lei av mitt eget hode. Alle tankene, følelsene.. og folk generelt. Jeg er alt annet enn en introvert egentlig (jeg er faktisk en kontaktsøkende person), men mange år med mobbing, hets og kommentarer har gjort at jeg heller blokker mennesker en gang for mye og trekker meg unna om ikke folk tar i mot meg med åpne armer. Jeg bare takler ikke mer dritt, hets og faenskao, og det skal bare en liten kommentar til på en dårlig dag og jeg rager skikkelig (eller gråter, men det sier jeg aldri høyt..) Men så dum som jeg er, lar jeg innimellom dritten skli forbi og sier at det var «jeg som gjorde noe galt», bare for å slippe og miste enda et vennskap. For det har det vært mye av de siste fem årene. Tap av vennskap. Mange av de vennskapene er stygge arr den dag i dag.

Jeg har mistet mennesker som jeg trodde var vennene mine, og som jeg den dag i dag enda er bitter over å ha mista/bedt om å ryke og reise, eller som har ditcha meg. Men så kommer jeg på at jeg har en egenverdi, og jeg SKAL ikke finne meg i å bli behandla som dritt. Det er ikke greit. Og jeg har i mange år rømt fra sorg, tap, frykt, sykdom og jævelskap, uten å deale med det. Det har tatt meg igjen, og selv hvor mye jeg rømmer og løper fra sted til sted, så er det i hælene på meg. Jeg gråter fortvilt, får panikk og dissosierer, tar medisiner og «håper på en bedre dag i morgen.» Jeg er stuck i en ond sirkel.

Den dagen kommer sjeldent, og selv om jeg hater å klage fordi så utrolig mange mennesker har det verre, og heller ler ting bort – så glemmer jeg å sette pris på de gode dagene. 90 % av tiden går til å ignorere det som er vondt, fordi det er for jævlig å deale med. Og jeg føler folk ler hånlig eller ikke forstår, og derfor trekker seg unna eller at det ender med «fuck off.»

Jeg har i mange år følt meg som et «offer» etter selvmordet. Altså, at det er en lidelse. En sykdom. Noe som kliper meg i armen hver eneste dag og sparker meg når jeg allerede ligger nede (men ikke et offentlig offer i den forstand, det er ikke noe jeg snakker høyt om at jeg føler.. kanskje ikke før nå) Jeg føler det er min feil, og jeg føler at jeg somehow bare opplever karma nå i ettertid. Du kan være et offer for så mangt, men det blir hva du gjør det til. Du kan la det ta «hold» over livet ditt, eller du kan sparke tilbake og si at dette er ikke greit. Hva nå enn det er du føler kveler deg, så kan du gi det en på trynet. Jeg vil ikke føle meg som er offer for hverken mobbing, sorg eller sykdom, eller selvmordet. Det er ikke noe som skal drite på livskvaliteten min til jeg en dag stryker med, for da kan en jo like greit bare legge seg ned å gi opp allerede. Hva er vitsen å prøve når du har bestemt deg for å bare la ting drepe deg? Ikke sant.

Jeg elsker å få andre til å le. Jeg elsker å le… og de gode dagene jeg virkelig husker fra er shitty år, er gjerne en dag med mye latter og moro. Det har vært få slike dager dette året, og jeg har virkelig følt på følelsen av å mangle tilhørighet. Dette har vært en av de mest shitty årene på lenge. Jeg har fått så mange ting midt i trynet etter å ha satt meg i offerollen så lenge, og jeg har bare lagt meg ned i lange perioder og gitt opp. Jeg har til og med slutta å gråte, jeg er bare tom. Og grå. Og alt gjør vondt. Jeg har mista kontrollen, og jeg har glemt at livet egentlig ikke regnes i tall og år, men i sin helhet. Hvem trenger vel tidsperspektiv? Pfff.

Jeg savna familien min noe voldsomt, og derfor dro jeg hjem til jul. Selv om ingen av oss feirer jul, og alle sliter med sitt.. så dro jeg. Jeg dro i visshet om at jeg allerede var i depressiv fase som ikke ville gi seg, og jeg dro i visshet om at jeg kanskje burde ha holdt meg hjemme, siden mange har det ganske likt, og da er det vanskelig å få ting til og fungere… som relasjoner. Jeg dro i visshet om at alt hadde gått i ett før jeg dro opp, og at jeg var fryktelig sliten og lei. Men jeg tenkte at jeg kunne få hvile. Ligge i senga hjemme og se på serier og kose meg, møte venner og ha det moro. Følelsene rundt de to ukene her akkurat nå, er jævlig blanda. Jeg føler meg oversett og ignorert på mange måter (jeg føler at jeg gir og gir, uten å få noe i retur), men samtidig vet jeg jo at jeg har trukket meg mye tilbake. Dessuten har jeg vært syk (er), og har slitt med å føle meg forstått av venner og familie, som mener det bare er å komme seg opp av senga. Det er virkelig hardt når du egentlig har for mye å deale med, og man ender opp med å trekke seg tilbake. Le av det. Ikke svare. Komme med unnskyldninger. Hvor flaut er det ikke å si at «det der klarer jeg virkelig ikke sitte å høre på, enten må du møte meg på midten ellers kan du forsvinne ut av livet mitt, pls.»

Det føles som ET NEDERLAG. Ofte. Men det er jo egentlig ikke det, for verden er full av relasjoner som du ikke har skapt enda, som vil komme inn i livet ditt – du bare vet det ikke ennå. Komme og gå. Livet er fullt av håp og kjærlighet, hvis man bare vet hvor man skal lete. Livet er lys, glede og latter – hvis man ikke gir opp. Livet er også mørke, tårer og blod. Men alt har en balanse. Uten mørket hadde det ikke vært noe lys, og uten lys hadde det ikke vært mørke.

Faen også. Noen ganger er det godt å få det ut.