After

«You are the eternal thing that comes and goes
And that furthermore this galaxy is a function
Of all other galaxies
And that vast thing that you see far off, far off, far off
With telescopes and look and look and look
One day you’re going to wake up and say
«Why, that’s me!»
And in knowing that you’ll see that you never die

– Alan Watts

Btw. Det kan hende oppløsningen på bildene er helt på jordet på pc/mac, da jeg skriver fra telefonen.

Jeg er helt utslitt. Type sliiiten. Først 3 uker i Kirkenes hos mamma (og pappa… det er btw slitsomt og reise når man har mye smerter og angst skal jeg si..) og halloweenfest i går. But so worth it all, har kosa meg kjempemye, og fått tatt igjen mye.

Sitter på toget nå og hører på Jacoo og gleder meg til å komme hjem og gråte masse – og sove. Nå høres det ut som jeg er superdeppa, og skal skrive et «superklageinnlegg», men jeg er egentlig bare sliten og har litt «overload» når det kommer til inntrykk. Angst. Det er vanlig, alltid hatt det sånn, og kollektiv transport er ikke gøy. Liker å sitte på komfort helt alene, da går det greit. Men det er nå bedre enn fly!

Snakka nettopp med pappa, og vi dro i gang en morbid samtale som vanlig, uten å egentlig tenke på at jeg sitter på et fullt tog med headset, i kjole – med håret til alle kanter. Og jeg snakker en helt annen dialekt. Men heldigvis var det ingen som sendte meg psykiatrisk sykehus-blikket. Haha. Pappa skjønner ikke hvor jeg får den fantasien min fra, men det er jo medfødt! Han er skyldig.

I alle fall. Jeg har vært hjemme, på grunn av familien. Det har vært fantastisk bra, og ingen kranglet eller stura. Ny rekord! Jeg fikk ikke møtt alle jeg ville møte, og gjort alt jeg ville gjøre. Prioriteringer vet du. Synd, men sånn er det. Jeg har dog nytt turene med hundene, og den friske vinterlufta. Det er ikke så ille og presse inn en dyr flybillett i budsjettet når det trengs, og når ting går så bra som det gjorde. Mamma lagde masse god mat, og jeg fikk vært med Hege, som også var innom. Det var stor gjensynsglede, og jeg håper det ikke blir like lenge til neste gang. Du vet ikke hva du har før du mister det, derfor skal jeg hjem til jul. Det har jeg bestemt!

Har jeg skrevet dette før? Fibromyalgia-brainfog kicking in. Heh.

Det får bare stå til med dyre billetter (jeg er jo 26 nå, så jeg betaler voksenpris..), jeg vil hjem til familien. Selv om jeg personlig ikke feirer jul annet enn å spise (og sove, se på serier) Vinter. Snø. Mørket. Det er så vanvittig fredfullt, og jeg elsker vinteren i Kirkenes. Det er ikke alle som kan si det, men å ta med seg en av hundene og bare gå i mørket.. se på stjernehimmelen. Det er magi. Da føler jeg meg i ett med alt, og den tilknytningen unner jeg alle å oppleve.

Magisk? Ja! Fjæra på Prestøya.

Meg i går. Jeg rakk ikke gjøre særlig ut av kostymet mitt, så jeg gikk som heks. Eller Marilyn Manson. Your choice. Hatten har jeg mista, men sånn er det alltid. Så lenge jeg har meg selv med hjem så er det greit.

Spoook!

Nå skal det «emosjonelle vraket» avslutte den meget intelligente samlingen av avsnitt uten mening, og fortsette å kose meg med musikk og brus. Snille Marius kommer og henter meg, så slipper jeg slepe rundt på kjolen. Håper alle har hatt en fantastisk helg!

0

Mindfree

Jeg ligger her og har en sånn typisk filosofikrise der tankene spinner og hodet ikke vil tenke en eneste klar tanke, alt blir surr og jeg vet egentlig ikke hva jeg vil – og ambivalensen river meg i filler. Blææh. Hvorfor skal alt være så vanskelig? WHAT’S THE POINT?? Jeg prøver så godt jeg kan å fikse ting, men alt bare ramler fra hverandre igjen. Jeg gir ikke opp, selv om det er en genuin trøstetanke.

Som det forbanna reinsdyret av et talgelys vi hadde til pynt, som jeg hadde fått av mamma. Hornet knakk hver gang reinsdyret ramla i gulvet. Og det gjorde det ubegrenselig mange ganger. Bare man så på det. Boom. I gulvet. «Mariuuus, kan du lii…» «JADA JEG SKAL LIME DET JÆVLA REINSDYRET DITT.» Til slutt ble det kasta tror jeg, for det så mer ut som en klump med lim enn et reinsdyrhode av sølv som skulle pynte opp stua. Samme med brillene mine som Hugo spiste opp. Marius limte de sammen i månedsvis før det ikke var noe håp. Brilleglasset ramla ut i bassenget til og med. Men der har du meg, jeg gir ikke opp før det ikke er mer igjen. Og selv da gjør det vanvittig vondt og levne det og gå videre. «Jammen én dag til.»

Nå snakker jeg i koder igjen, men er ikke det 90% av alle skriveriene mine? Men jeg anbefaler deg å føle på det jeg skriver om du ønsker, og om du vil lese det som rein tekst, analysere det, relatere deg eller kjenne deg igjen på ditt vis – så står du fritt fram til å tolke alt på din måte. Jeg er ingen fangevokter over egen tekst. Mye av den er fritolkende. Det er er ikke en gang sikkert jeg skjønner hva jeg selv mente med teksten hvis jeg leser det igjen etter en uke. Bare «åja, det var en sånn dag men wtf.»

Som livet mitt. Jeg står der. Ser på det, og velger å tolke det fritt. Jeg klarer ikke sette ord på hva det er mamma og pappa har skapt. De lagde et menneske. Mennesket ble formet av omgivelsen. Litt som vann. Jeg var det jeg ble gjort til, og det jeg ble lært opp til, både direkte og indirekte. Jeg begynte tenke selv, og skapte min egen verden. Og jeg begynte drømme meg bort. Jeg kunne ikke skrive eller lese enda, så jeg drømte. Og drømmer kan du ikke frarøve noen. Og da skapte jeg «Aggis’s verden.» Som senere ble til en fantasiunivers bare Alice kan forstå. Til slutt endte det opp i tekstversjon også. En liten del av universet til Aggis, i tekstform.

Jeg husker jeg lå i senga med bøkerne mine. For alle som er vokst opp med Pennyklubben (eller bøker og lesing generelt!), så tror jeg det er relaterbart for mange hvordan følelsen er.. når du legger seg ned og tar opp boken, og verden på utsiden gir slipp. Du forsvinner. Jeg var borte. Jeg var i skogen. På jordet. I stallen. Alle andre steder. Jeg var hun. Hun i boken.

Tro det eller ei, men jeg har enda favorittbøkerne mine. Jeg måtte gjøre det tunge avgjørelsen og ta en skikkelig opprydding i tingene mine, da jeg hadde en veldig full bod. Så jeg gav bort 5 esker med bøker fra Pennyklubben. Og beholdt favorittene. Jeg leser de ikke lengre, det er mange år siden sist. Jeg har en bokhylle full av andre bøker, og jeg har kanskje vokst fra jordet og jenta, men jeg husker fremdeles nesten hver eneste lille detalj fra favorittbøkerne. Og de vil alltid stå meg nær. Nesten litt som andre ting en bruker til å rømme fra verden med, bare at dette var et barns måte. Eller ungdom for den saks skyld. Alle har sine måter og rømme på.

Jeg slutta aldri å lese. Og jeg slutta aldri å gi opp. Jeg slutta aldri å skrive.

Det som er så fint med bøker, er at det er tekst. Tekst som må leses. Tolkes. Og når du glir inn i verdenen, så skaper du den. Forfatteren har bare gitt deg veiledningen, resten må du skape selv. Det er forskjellen på film og bøker. Når du setter deg ned å ser på serier og film, så glir du inn i en verden som allerede er skapt. En verden som flimrer foran øynene dine, og som underholder deg. Du kan rømme, du kan drømme, men det er skapt. Når du åpner en bok så lager du din egen film, basert på «manuset» du får utdelt. Teksten.

Som med minner. Minner kan tolkes. Analyseres. De kan formes. Minner trenger ikke være basert på virkeligheten. Det er det som er så fantastisk med hjernen, og som du lærer i psykologi. Hvordan hjernen kan forme virkeligheten din. Den tolker omgivelsene. Inntrykkene. Og du skaper din egen virkelighet. Det som er så utrolig og fantastisk er hvor vidt forskjellig vi mennesker tolker og ser på ting, men hvor vanvittig like vi allikevel er. Og der står de fast. Hva er oss? Hva er jeg? Meg? Virkeligheten? Ser vi samme farger? Har jeg en sjel, er den unik. Hvem er du, hvem er jeg. Ler ler innvendig når folk diskuterer disse tingene åpent. Og jeg kommer sjeldent med innspill, fordi jeg synes det er mye morsommere og høre på andres tolkning av verden.

Jeg elsker å observere mennesker. Atferden dems. Høre hva andre tenker. Hvordan de er skrudd sammen. Uten å presse mine egne tanker og min egen virkelighet ned halsen på de. Har jeg en tro? Nei, jeg har ikke noe tro. Jeg har en virkelighet. Jeg deler den, men det forteller jeg ikke. Det blir litt som da M kom til meg og Kevin og fortalte om opplevelsene sine, og på den tiden var jeg av en helt annen oppfatning. Jeg tenkte annerledes. Og jeg husker jeg sa til Kevin; Djee, han er blitt fucked up. Alt i ett du liksom. Også lo vi. Litt stille. Usikkert. Fordi hvem i faen kunne vel egnetlig vite hva som er ekte eller ei?

Du vet når psykologene gir folk bilder som de skal tolke? Vel, jeg testet det der ut selv. Og svarene var alt i fra «en voldtatt rose» til «at pirking og at å ta på ting unødvendig kan få selv blomster til å blø», og «en rose som blir poket eller noe.» Tre gutter. Tre forskjellige svar. Tre forskjellige måter og tolke ting på (også har du Sandra, som svarte at det så ut som en fitte.. haha.)

Det var utrolig spennende. Jeg tolket det selvfølgelig som en fitte jeg også. Men det første jeg tenkte var lidenskapelig sex. Vagina. Ikke fitte. Litt mer…. vakkert. Jeg synes fremdeles bildet er vakkert.

Og nei. Jeg har aldri likt bilder i bøker, forresten.

0

Dark

Månelyset skinner gjennom ruta. Hun sitter i stua. Lar lyset flomme over kroppen, som er delvis dekt av puter og jakker. Det er fullmåne. Om bare noen timer er månen 100 %. Smertene herjer i kroppen, og tårene har såvidt rukket å tørke før de renner ned på ny. Hun åpner vinduet. Lar den kalde kjølige høstluften sige inn i lungene. Månen viser vei. Den gir henne ro. Hun vet at langt der ute, eller eller annet sted – så er det håp.

Den kalde luften forteller henne at det er høst. Den tiden av året igjen. Hennes favorittid.. når det kjølige fryser verden til is, og ting blir stille og mørkt. Istiden. Hun vet ikke hvor mange timer hun har sittet i vinduet i første etasje på soverommet hun hadde, og sett ut på istiden. Det er natt. Verden står stille, og det gjør hun også.

Nå sitter hun her igjen. Andre etasje. Mørkt, kaldt, natt. Ser på månen, og tenker over alt som har vært og alt som skal komme. Alt det stillheten forteller, men som ingen hører. Hun hører lyden av avfukteren og sirissene. En rolig humming og knirkende insekter. Skulle ønske gatelysene kunne slukke. Vil ha det helt mørkt. Bare henne og månen. Stillheten. Natten. Hennes tid, og ingen kan forstyrre henne. Smertene river enda, men hun har et håp om at det vil ta slutt en dag. Da kan hun titte ned på verden fra månen. I fra lyset, og ned til mørket.

Tro hvordan det er der oppe. Stille. Mørkt. Alene. Svevende. Fredfullt. Ingen kan noen sinne forstyrre henne. Påvirke henne. Smertene vil være borte. Det er hun, månen og sine venner. I stillhet kan de danse rundt stjernene og bare late som om ingenting har hendt.

Snart. Snart ….

0

Høst

Bloggen er oppe igjen. Er enda en hel masse småpjusk, men det tar jeg når den tid kommer. Du leser sikkert dette på mobil, og i dagens samfunn er det nesten viktigere å ha et funksjonabelt og oversiktelig design på mobil, siden mobilen blir mest brukt på nettet. Vet om folk som ikke har rørt en PC/Mac på årevis. Bildene lagres i skyen. Det er apper for alt. Så ja, jeg regner med de fleste leser bloggen min på mobilen… og som du ser, så klarer ikke «hjernen» og ha en normal avstand fra overskriften til «kroppen.» Den har bare valgt å klemme alt sammen.

Men men. Du må nesten se designet på en PC foreløbig om du skal se det som det er. Om du blar heeeelt ned på siden får du opp «sidenmenyen», som jeg egentlig hadde over overskriften før. Men det ble bare surr, og hvem bryr seg egentlig? Nada folk som trenger å søke eller leite i arkivet uansett. Lol.

Jeg er så trøtt. Fy søren jeg er utslitt etter fredagen. Og når jeg prøvde å sove i natt, så ville ikke hodet. Så jeg skal prøve på nytt.

Nå er det snart høst for alvor. Skikkelig elsk!