Pokémon Go?

Fant du meg via Pokémon Go? Jeg blir å lage en link til hvor du kan kontakte meg anonymt/what not hvis du vil samkjøre med egg etc. Ellers kan du kontakte meg anonymt via sosiale medier listet under her. ❤️

Feminisme, tap av hjerneceller og en manglende evne til å lage overskrifter

Kan jeg fortelle deg noe? Jeg sitter her og stirrer inn i bokhylla, som er fylt med bøker, bilder, diverse ting jeg har valgt å plassere der – siden det er eneste ledige plass annet enn kofferten. Jeg er hos mamma, og jeg hører på RedHook og Billie på Spotify. Og jeg er stressa. Hvorfor? Fordi jeg føler at jeg føler at jeg begynner å bli dum.

Hjernedødt, orker ikke tenke either way. Det er det skumle… jeg, orker ikke tenke??? Mene?

Jeg har ikke lyst til å ende opp som en som står på Cubus og lurer på hvilken hudkrem jeg skal velge. Og hvilket filter på Snapchat jeg skal bruke en lørdagskveld. Hva er vitsen? Og når jeg oppdager at artisten jeg hører på heter «killedmyself» så begynner jeg å tenke. WHAT IS THIS. Hva driver jeg med. Hvorfor hater dagens generasjon på 16-22 – min generasjon og eldre. Og hvorfor hater 98’ere 00’ere, og hvem i svarte faen bryr seg? Joda, jeg har utviklet en interesse for ting som virkelig ikke følger sporet. Greit, jeg er meget opptatt av atferd og psykologi, men å bruke en dag på å fundere på hva greia med generasjonene er – er jo bare tull, i mine øyne. Er det interessant å spørre x antall tyveåringer hvorfor de hater attenåringer, og omvendt? Nei. Kjenner jeg mange på tyve? Nei. Kjenner jeg noen på atten? En? To? Eh. Neineinei, Aggis, nå er det på tide å bry seg om viktigere ting. Når jeg var tyve var de på atten dum, og sikkert omvendt. Det har sikkert alltid vært sånn. Whatever.

Det var ei jente som skreiv at hun var av den forhatte generasjonen av klimastreikende ungdom som er hovedinntekten til Apotek1 (ikke direkte sagt slik, men ca), og da lo jeg. En haug 00’ere i kø med røde luer på Apoteket, mens Mia Landsem kommer og sparker de i ræva og ber de kaste pillene dine i søpla og finne seg sjæl. En haug med ungdom som løper hjem med tårer i øynene, for å deretter skrive hvor jævlig det var – på en privat Instagram, til sine «forståelsesfulle» følgere. De som «bryr seg» og «forstår de.»

BLIR DERE SÅ LETT KRENKA?? NRK burde lage «Nordmenn som krenkes – minutt for minutt», og mose noen ekstra kroner inn i lisensen, som nå bli en del av skatten vi betaler til staten.

Se, jeg har ikke barbert meg, shit for en feminazi jeg er. Oi oi – sier folket, hun der står med plakater utenfor tinget og gauler i kor med feministene, som mange – forsvarer sin ekstreme aktivisme med at en mann var slem med de. Eller to. Guess what? Menn har vært slem med meg også, og jeg har vært slem med menn. Jeg har kasta champagneflasker etter de, og fått meg en smell eller ti (forskjellige tidsrom), men jeg har også blitt utsatt for vold av psykisk sterke kvinner, og har tatt igjen. Gir det meg retten til å si at det er så synd på oss kvinner, siden vi er det ‘svake kjønn’? Nei. Kvinner er tross alt virkelig ikke svake, og er like flinke til å manipulere og skrike. PTSD er ingen _grunn_ til å bli feminist, kjære – hvem enn du er. Menn som hater kvinner, kvinner som hater menn – same shit. Menn er bare lettere å legge skylden over på, og feminister – vi lever ikke i 1912. Vi lever i 2019, og det er ikke bare menn som er fienden her. Kanskje på tide å møte seg selv i døra?

Mange kvinner er sterke. Oppegående. Intelligente. Sosialt intelligente (!), og utrolig flinke på å skrike høyt. Mange menn derimot, de mumler ned i middagsmaten før de setter seg ned forav TV’en med en øl eller ti, og ignorerer det faktumet at det ikke blir noe på dem i kveld heller. Da er det PLUTSELIG en #metoo sak, om mannen går å overrasker sin utvalgte med å kaste henne på middagsbordet etter at unga er lagt seg og river henne i klærne etter å ha tenkt «nå er det 3 måneder siden sist», og får seg en solid smekk i trynet og et «faen ta deg.» Er det da greit for mannen å rive kvinnen i gulvet og slå henne sønder og sammen? Nei. Men det er ikke det de fleste menn gjør – heller. Vi kvinner er fantastiske flinke til å undertrykke menn, og legge skylden på det ‘sterke kjønn.’ Hvorfor er det slik, har du tenkt på det? Og hvis du nå er en av de som ikke skjønner poenget med dette – blir super krenka, og kommer med en lang liste over ting som feministene og likestillingsforkjemperne har fått til de siste hundre årene – så har du misforstått totalt. For det handler ikke om det. Det handler ikke om abortloven, som forøvrig er et politisk tema – ikke at en mann eller femten var dum og slem. Selvfølgelig skal vi kjempe for likestilling, og selvfølgelig skal vi bry oss. Det er IKKE poenget mitt.

Har noen tenkt på å ta meg seg plakatene sine til land der kvinner faktisk blir undertrykt??? Har dere tenkt på hvor FANTASTISK godt det er å bo i Norge? Jeg kan gå i miniskjørt og twerke foran mannen, som ikke har fått seg noe på 1 år, og rope #metoo om han klapper meg på ræva.

Da er det kanskje ikke så rart at barna deres klimastreiker med gråten i halsen, og stikker på Apotek1 i etterkant? Jo, det er litt rart, for vi håndterer ting forskjellig, og alle deprimerte ungdommer kan ikke skylde på barndommen sin. Det er litt som at halve norges befolkning har begynt å selvdiagnostisere seg med ymse diagnoser, og sitter å hyler i diverse grupper på Facebook.

Ja, psykiske lidelser gjør jævlig vondt. (Kronisk) smerte, fysiske sykdommer og livet generelt, gjør vondt. Jeg sier ikke at folk skal ta seg bolle og «suck it up», men EN GOD DEL BURDE DET. Jeg har måttet gjøre det samme utallige ganger, helt på egenhånd. Ingen sydde noe puter her, så jeg må tørke mine egne tårer og kledde på meg selv. Er det ok? Det finnes en gylden middelvei. En har godt av omsorg og kjærlighet – men en har også godt av selvstendighet og selvinnsikt. Ikke alle bryr seg om at du ikke fikk det som du ville, dessverre. Velkommen til verden, kjære generasjon «skyt deg selv i foten.»

Dette er meg, etter å ha forsøkt å stenge mamma ute fra rommet mitt her, fryktelig logisk, og la meg si – det fungerte ikke. Det ser forresten ut som jeg er en eller annen nasjonalist som stenger verden ute, skal stenge meg inne med alkohol og gammel pinnekjøtt. For et budskap.

Igjen, hvorfor tenker ikke folk? Hvorfor er det slik at mennesker på internett, leser/ser noe – og fyrer seg opp basert på egne opplevelser og følelser. Hvis noe trigget din PTSD, da kommer du ikke med en konstruktiv mening, om du skjeller noen ut i affekt. Eller om du ble krenka, og ble sint. Det kommer sjelden noe konstruktivt ut av sinne på internett. Folk er nødt til å skjønne at det sitter et menneske bak hvert ord, og du ANER ikke hvem de er, hva de har opplevd, og hvorfor de skriver og agerer som de gjør. _Kjempenyttig_ bruk av dine egne ressurser, når man går rundt og gnager på bagateller. Ok, noen mener noe annet enn deg. Noen skriver noe du er totalt uenig i – so what? Hva med å sette seg ned, telle til hundre, og deretter komme med en uttalelse, om du ikke klarer å unngå og bli frekk i kjeften. Det er forskjell på å komme med en morsom uttalelse som er på grensen, og det å fyre seg såppas opp at vi andre kan kjenne vibbene gjennom wifien.

I’ve been there, done that. Jeg agerer på følelser enda, men jeg er klar over det. Ofte ber jeg om unnskyldning, revurderer om dette er et menneske jeg ønsker å være etc. Jeg prøver ikke å oppnå perfeksjonisme, jeg prøver å finne min egen gylne middelvei. I dag spurte jeg en TOTALT FORBANNA vaksinemotstander – om hun ville ha litt antipsykotika. Da måtte jeg tenke, for det var litt på grensa. Jeg er oppegående nok til å tenke at dette mennesket fortjener et konstruktivt svar, uansett hvem h*n er – og hva vedkommende har opplevd, og blitt til. Jeg jobber konstant med å regulere mine egne følelser, og blander mellom å leve litt ‘rett fram’ og å tenke igjennom ting.

Shit. Nå må jeg runde av, og vær så snill, spør meg heller hva jeg mente i stedet for å angripe meg eller fylle spamfilteret mitt med krenkorama-dritt. Jeg skulle gjerne skrevet mer utfyllende, for å ikke framstå som en som forsvarer ditten og datten (jeg hater nyttårsforsett, men jeg hadde to i år – kutte ut giftige mennesker og like mitt eget selskap igjen, og det å forsvare/snakke for menn og menns helse. Talast!

Get by

I’m just gonna leave this here.

«After the 1938 Patrick Hamilton play, Gas Light, the term gaslighting came into global use. The play depicts victimization through false information and psychological manipulation. The intent is always to make the victim doubt their own memory and perception. It portrays a man who uses psychological deceit to convince his wife that she has gone crazy, all in a bid to cover his criminal tracks.«

Lessions.

Du kan ikke få i bøtter og spann.

Sosiale medier

Alt havner i utkast jo. Jeg klarer ikke skrive noe offentlig. Mest av alt fordi jeg ikke føler noe, jeg er helt tom. De fleste dagene i alle fall. Jeg begynner å lure på om det er verdt det her. Jeg har ikke lyst å blogge/skrive offentlig mer, og jeg har lyst å deaktivere Facebook, Instagram og kanskje Snapchat. Jeg trenger å fjerne de tingene som distraherer meg, og som gjør at jeg taper så mye. Jeg trenger å bli glad i meg selv, og fokusere på det jeg skal gjennom framover. Bli glad i mitt eget selskap. Finne verdi i meg selv (ingen kan elske deg om du ikke elsker deg selv.) Jeg trenger å komme meg ut av den her bobla, og tilbake til den jeg var før jeg viet livet mitt til å glo i telefonen.

Og ja, og drive på med kreative ting på PC’en er greit. Men det er denne avhengigheten av ting som ikke gir noe mening. Internett er en kynisk plass, og jeg vil ha diskusjoner og samtaler med folk face 2 face, ikke over nett – eller i et kommentarfelt. Jeg vil gå ut, uten å vite hvem som faktisk er ute. Gå ut og ta bilder, uten å trenge legge de ut på sosiale medier.

Det betyr ikke at man ikke kan holde kontakten over Messenger, siden ingen bruker SMS mer. Eller Discord, der du kan ha samtaler med folk. Det er helt ok. Man må bare sørge for å ikke sitte der hele dagen. Ut å se hva en går glipp av, der man løper gjennom gatene med trynet ned i telefonen. Pokémon er greit, det er jo sunt og morsomt, til en viss grad. Men å sjekke Instagram på vei til byen, poste bilde av naturen i stedet for å faktisk se på den.

Og nei, en trenger faktisk ikke venner. Føler man seg viggo venneløs, så kan man lære seg å elske sitt eget selskap. Og om man går ut, og møter på noen – er det jo bare koselig. Kanskke man finner på noe sammen, i stedet for at alt skal være planlagt via sosiale medier.

Jeg savner hyttene våre. De vi eide og disponerte. Nå er alt av eiendommene i mitt hjerte solgt (Ja, nå kan du le, T.) Og disse fristedene mine er litt begrenset, da det er haugevis med andre mennesker der. Men jeg kan fint gå på natta, det plager ikke meg. Dessuten har jeg et annet fristed, som ligger over huset jeg vokste opp i.

Vennene mine skriver til meg når de vil noe, og omvendt. Noen av de sier aldri noe, og da trenger jeg heller ikke bry meg om å ha sosiale medier. De hadde ikke merka det om jeg var der eller ei, og hadde ikke etterlyst meg heller (typ, «to år siden jeg har sett deg, hvor holder du til») Men det er ikke det jeg klassifiserer som ektevenner, men bekjente/folk du henger med. Venner er de som bekymrer seg når du ikke svarer, og som stiller opp og du vet alt om.

Jeg savner den tiden jeg hadde få /ingen venner, og løp på fjellet i midnattsola på natta. Jeg underholdt meg selv, og dyttet folk unna fordi jeg var en introvert. Mamma måtte lyve å si at jeg ikke var hjemme. I dag kan alle se at du er aktiv på sosiale medier, og de vet at du er tilgjengelig. Det har gitt meg litt angst for å svare folk, fordi jeg vil ha privatliv. «Hei, ser du er pålogga… blabla.»

Så ja, jeg har gjort det før. Slettet alt inkl blogg (deaktivert Facebook da), og Facebook og Messenger klarte jeg meg fint uten i en mnd.. før jeg sprakk. Instagram, Snapchat, bloggen – de gjenopprettet jeg senere igjen. Det var så sille. Rolig. Savner det! Når du kan gå flere dager uten å snakke med noen – det føles digg. Når du elsker ditt eget selskap! ❤️

Har hatt en utrolig chill dag, sykt sliten etter i går.. så nå skal jeg sovne til Lil Peep eller ASMR, og øya går i kryss på grunn av Seroquel, så håper ikke jeg har skrevet som en 6-åring, hehe. Jeg glemte å spise middag i dag, så jeg er egentlig sulten.