Rise up

Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre. Jeg er stuck, og uansett hvor mye jeg planlegger og prøver – så ender jeg opp der jeg startet. Det er noe jeg gjør feil, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre annerledes for å få et annet resultat. Nå er jeg dessuten i en depressiv fase, og ekstremt søkende etter kontakt (på grunn av personlige grunner – ting som skjer rundt meg og mennesker jeg ikke vil eksponere.)

Så ja, jeg vet ikke lengre. Jeg har prøvd så langt det lar seg gjøre med mine problemer. Ikke kan jeg være ærlig om tankene mine heller, for da vil folk bare bli bekymret eller frustert – eller ditche meg. Eller kjefte… Nå slettet jeg alle sosiale medier fra telefonen (appene), så får folk bare styre med sitt. Jeg skal bli like kynisk som alle andre (misforstå meg rett?), og en dag eksisterer ikke de menneskene i mitt liv – for jeg trenger virkelig ikke mennesker som forventer at en skal være glad og lykkelig og ordne alt selv. Jeg trenger ikke mennesker som synes jeg er til bry, eller ikke er bra nok.

Jeg ler av såkalte «eksperter» her i livet, de som har funnet ut alt, og ikke har empati eller forståelse for at verden ikke bare er en dans på roser. Jeg vil gjerne ha mennesker rundt meg jeg kan connecte med, og som viser forståelse og inkluderer meg. Men heeey, folk er kyniske og ego. Nå er ikke jeg perfekt, men spør hvem som helst av mine gode venner – når har jeg sviktet dem, og hvor ofte har ikke jeg satt de foran meg? Men nå forventer jeg ikke at nye vennskap skal være slik. Folk er opptatt av sitt. Og jeg har selvfølgelig full forståelse for de som selv sliter og ikke har plass til mer! Det er ikke enkelt å sjonglere alt når man sliter.

Men folk er alt for dårlige til å vise medmenneskelighet. Har folk det bra, så vil de ikke ha noe negativt inn i livet sitt. Og det er på en måte forståelig, ikke alle er kommet hit for å hjelpe andre, noen lever sitt liv uten å involvere folk som kanskje trenger det. I get it.

Jeg har hatt to røffe, men relavtivt bra (kanskje sett fra mitt perspektiv) år. Det stagnerte ganske kraftig i vinter, og jeg må bare tenke på alt jeg har gjort disse årene, selv om mye av det har vært destruktivt. Jeg har hatt det morsomt, og opplevd mye kult. Kanskje ikke i andres øyne, men jeg har i alle fall fått med meg en lærdom eller ti.

Nå er jeg for mentalt utmattet til å prøve; til å gi alt. Og jeg kan ikke forvente at ting faller i fanget mitt. Men jeg har i alle fall kuttet ut mennesker som er giftige, mange av dem i alle fall. Og selv om det betyr at jeg må være min egen lykkesmed og finne mennesker som kanskje er forståelsesfulle og ikke interessert i å dyrke destruktive ting, så får det bare være så. Ikke alle lykkes her i livet slik standarden er satt når det kommer til lykke. Det finnes andre ting her i livet som kan gi deg din egen suksess, og fylle deg med lykke. Falske venner, dårlig miljø og en destruktiv levemåte er ikke stedet å starte, selv om det er det som føles kjent og trygt.

Det finnes ingen fasit på lykke og suksess, det er noe en må finne ut selv. Og folk har gjerne hastverk, og når de ikke får til; så møter man ofte veggen. Men som jeg sa tidligere, hvis en ting ikke fungerer, så må en snu og prøve noe annet. Du vet aldri hva som dukker opp, og du vet aldri hvilken retning livet kan ta.

Det er forskjell på å skrive dette, og det å utføre det. Når man er deprimert så er det ikke bare å tvinge seg selv til å finne lykke. Snu på ting. Reise seg fra asken. Om om en blir liggende for lenge i sin egen aske, så betyr ikke det at det er evigvarende – det bare føles slik. Dessuten er det ikke alltid en psykolog eller hjelpeapparatet kan hjelpe akkurat deg; for du må gjøre jobben selv. Men det skjer nok når man er klar for det. Det kan ta måneder, år. Det finnes ingen fasit.

Dessuten kommer lykke innenfra, det er ikke alltid du finner den der ute. Du kan leite og søke, gjerne i et desperat forsøk på å passe inn, finne aksept hos andre og glede. Men er du klar selv, så vil dette bare være midlertidig. Man kan ikke forvente at andre mennesker skal gjøre deg lykkelig. Men der har du depresjon og angst, og andre lidelser. Det er en evig kamp, og noen ganger må man bare akseptere at; dette går ikke. Å legge seg ned å føle at man gir opp, betyr ikke nødvendigvis at man har gitt opp. Det betyr bare at man rett og slett har nådd en bunn, og hvor lenge man blir der er opp til både tilfeldigheter og deg selv. Det er ikke nødvendigvis så negativt som man tror, og noen ganger må man bare vente. Prøve å jobbe med seg selv, holde hodet over vann.

Jeg har krasja. Og så? Jeg finner ikke lykke i mennesker som ikke ønsker meg. Jeg finner ikke lykke i penger og materialistiske ting (kanskje midlertidig men.)

Nå skal jeg bare være. Jeg skal bare eksistere. Så får jeg se hva tiden bringer. Jeg bryr meg ikke om å desperat prøve få kontakt med mennesker som egentlig ikke bryr seg. Jeg må bare vente til jeg er klar til å dyrke det som er på innsiden av meg. Omså jeg må gjøre det helt alene.

God helg!

Bare tull

Jeg klarer jo aldri skrive noe når jeg setter meg ned for å skrive? Det konstante presset om å skrive. Det jævla jaget. Men jeg kan ikke trykke fram ordene, og nå har jeg skrevet i hele dag – vel og merke på messenger. Det er ikke så lett og bare skrive ned alt du har samlet opp i hodet i løpet av en dag, og få det til å høres konstruktivt ut. Det er jo ingen rød tråd!

«Nei, jeg vil bare tegne hester og sitte på fjellet med katta i bånd.»

Vel og merke vil jeg bare eksistere. Jeg vil ikke utlevere meg, eller noen. Jeg vil ikke dele. Jeg vil ikke være morsom. Jeg vil ikke være sårbar. Alle disse behovene får jeg gjennomført og dekt på privaten, så hvorfor må jeg absolutt føle på det jaget? Dette er jo bare meningsløse ord, det gir ikke meg noe – og det gir absolutt ingen andre noe. Jeg er ikke noen komiker som kan spinne lykkehjulet og velge et tema der jeg trollbinder publikum. Jeg er tom, trøtt. Dagen er over, og jeg har tømt lagrene mine. Koffein-nivået synker betraktelig, og kveldsmedisinene tar knekken på alt av fantasi.

Nå er jeg hovedsakelig klar for ASMR på ørene og hodet på puta, ikke lange dype tekster som får ørene dine til å kapitulere. Men under kommer et rant, bestående av bare tull. You’re therefore warned.

Jeg var på EX- Raid i dag, men fikk ikke fanget jævelskapen. Mewtwo hater meg. Det var som en lang Zubat med 2 % Catch rate, om det sier deg noe. Hvis ikke kan du bare trykke kryss, leke indianer eller lese videre. Jeg spiser ris og soyasaus, og jeg har ingenting å si.

Og skjeggisen fikk smake løvetann, noe som var et mildt sagt håpløst prosjekt. Like håpløst som meg når jeg prøver å være morsom med vilje. Uansett, den (vi vet ikke kjønn enda) skakket på hodet i ti minutter før den jafsa i seg en bukett på størrelse med sitt eget hode. Det gikk selvfølgelig ikke, så jeg måtte jekke opp gapet og fjerne hele sulamitten. Bedre lykke neste gang – i biter. Men nå er den vel traumatisert, for den sitter på lavasteinen sin og ser stygt på meg. Jeg glemte at dette ikke er en slange, den kan ikke bare sluke en mikro og fordøye den i sola.

Dette fikk overnevnte venn fra messenger til å knekke sammen i latter på butikken, og jeg lurer på hvor mange mennesker jeg har traumatisert i dag. I tillegg til at jeg absolutt måtte se Fear and Loathing in Las Vegas (som varer i to timer), så måtte jeg følge med på Harry Potter spillet. Marius synes ikke filmen er noe morsom, selv om han elsker skuespilleren. Men det vel kanskje fordi den er for spesielt interesserte, eller folk som har vært like på trynet selv. Sort humor har aldri vært Marius sin stil.

Som scena der overnevnte skuespiller prøver å «hushe» på en sten (like off you go, «shoo»), samtidig som han smaker på den, bare for å prøve trekke båten sin etter et tau – som står på land – i ingenmannsland. Stenen blir til tusen krabber… og vi har alle sett filmen. Jack Sparrow og stenen er en av mine favoritter, men Marius foretrekker ting han kan forstå. Jeg liker det uforståelige. Som å slå etter flaggermus med fluesmekker på Meskalin. Ooog, selvfølgelig gav det deg ingen mening, for hvem finner det utforståelige – forståelig?

Jeg tror jeg lever i min egen verden.

desire becomes surrender surrender, becomes power

Suddenly another story is over, for good – this time! No returns. Well; not suddenly actually, cause we’ve seen this coming for a long time, and there have been no «us» since a couple a months ago (you left, I realized, I ignored – you accepted, we called it off), but today I got it confirmed. Like confirmed as «it’s really over.» There’s no way we’ll ever feel that way for each other again. The chaos is over, and somehow it feels empty. Somehow. But it will pass. Some of it will. Some of it will stay, and become memories. Stuff we can look back at. Laugh.

I’ve been waiting for this. Craving an end of this particular insanity. And now I’ve had so much time, so many months – just to deal. Deal. Ignore. What is the difference? I may have thought inside myself that it was a fairytale, and that it will go on and on until there’s a happy ending – in the end. But no. Life doesnt work that way.

I had a bad dream before you told me tonight. I dreamt of losing and regretting. It wasn’t about us, but still. It made me realize that sometimes you fight, and sometimes you flight. It’s natural. Everyone has the right to give up sometimes. When you can’t deal any longer, can’t breathe. Suffocate. We didn’t do things perfectly, far from. But we learned a lot. We grew. At least I did.

I don’t know how to say this in my own language even, so I just…. try to find word’s that aren’t really there. They dont exist. What the fuck am I even trying to say? I’m so fucking empty. But this wasnt a surprise. It wasnt a shock, it was real – and it was there. Right in my face. I didnt even flinch. Why? Am I that cold?

I don’t think I’m cold. I just think I was ready.

Questions

1. Fortell om…. NEI, DET SPØRSMÅLET HOPPER VI OVER.

2. Hvor vil du være om 10 år?

Da er jeg… Ung og fab!

3. Ditt syn på narkotika og alkohol.

Ehm, alt med måte?

4. Ditt syn på religion.

¯\_(ツ)_/¯

5. En del av livet ditt du ikke savner.
Den/de verste sykdomsperioden(e.) Spesielt de periodene med så mye angst at jeg ikke klarte spise eller sove (eller noe.)

6. 30 interessante fakta om deg selv.

1. Jeg endrer meg litt etter omgivelsene. Naturligvis for å overleve.

2. Liker naturen (men ikke maur i ræva eller mygg, selv om det skjer uansett)

3. Spiser ikke frukt eller rå grønnsaker. Eller alt «ekkelt», Østers f.eks. Nei.. Lev i fred, jeg skal ikke spise dere.

4. Liker horror.

5. Livet mitt er vanskelig. Men egentlig ikke i forhold til andres.

6. Jeg er en nerd.

7. Liker linseburgere med egg, ekstremt godt. Yuum.

8. Jeg har rosa hår per dags dato. Vært innom de fleste farger.

9. Elsker laks.

10. Guilty pleasure: Filmen «The Burbs.»

11. Jeg har gått mye (ekstremt) opp i vekt på grunn av medisiner og sykdom. Det er flaut og jeg skammer meg.

12. Nå orker jeg ikke flere «interessante» fakta.

7. En tid når du var tilfreds med livet ditt.

8. Hvordan håper du fremtiden vil være?

SuperDuperBright. Neida, så lenge jeg er funksjonabel og frisk så får det bare gå som det går. Tror ingenting, men håper alltid.

9. Diskuter din første kjærlighet og ditt første kyss.

Mitt første ordentlige (som i skikkelig kyssing) kyss var på en offentlic do, med en jeg var betatt av, og jeg var 14? Svært romantisk. Min første ordentlige forelskelse var i kompisen til søskenbarnet mitt, og selvfølgelig Aleksander Nordgaard, haha (alle fikk det med seg.) Og min første kjærlighet var Kevin.

10. Dine 10 favorittlåter.

Klarer ikke liste opp (for da må jeg tenke!), men for øyeblikket er det i alle fall hele albumet til Lil Peep.

11. Beskriv dagen din i punkter.
Sto opp, ble kaos med legetimen, endte opp med å glo i veggen og deretter dra ut å levere noe sminke. Fant postkassa snødd ned, fant frikortet mitt. Nå sitter jeg her.

12. Ditt tidligste minne.

Hmm, da jeg støvsugde hunden vår. 🙂

13. Dine favorittblogger.
Åh, leser ikke blogger fast mer, jeg. Sophie Elise er vel eneste. Dama er genial.

14. Høydepunkter og nedturer det siste året.
Nedturer? Åh ja, hvor skal jeg begynne liksom? Oppturer: Mange fine reiser, opplevelser og øyeblikk og nye bekjentskaper.

15. Fortell om familien din.

Snakker knapt med de, men ok. Her er meg og mamma. Vi er aldri enige, men men.

16. Hvor viktig synes du utdanning er?
Det er så viktig som du gjør det til. Du kan lære mye hjemme, og ute i livet. Det kommer helt an på, helsa kommer først for min del. «Alle» vil jo bidra på et vis, men noen bidrar bare ved å spre positiv energi og hjelpe andre uten noe lønn i retur. Mye du kan bidra med som ikke er et lønnet yrke. Men ingen bør stoppe å lære. Vi trenger å lære oss nye ting!

17. Dine favoritt-tvserier.

Supernatural.

Sons of Anarchy.

The Walking Dead.

American Horror Story.

Dexter.

Breaking Bad.

Skins.

Osv.

18. Hvordan har du forandret deg de to siste årene?

Har blitt enda mindre voksen og selvstendig.

19. Favorittfilmen din og hva det handler om.

«The Burbs», som handler om tragisk tørr humor fra et nabolag på 80-tallet med Tom Hanks.

20. A person you got really facinated by.

Daef. Han er en secret though.

21. Et problem du har.

Angst. Desidert det største drittproblemet.

22. Noe du savner.

Hadde ikke mer å si i dag. Håper alle har det bra. Glad i dere alle sammen! Ta vare på de små øyeblikkene og hverandre, man vet aldri når det er over. Se på solskinnet, føl regnet. Hold noen i hånden. Gi dine kjære en klem. Kjenn vinden ved sjøen. Sov med hunden din. Ta deg tid til å være alene. Fly litt. Vær litt impulsiv. Hjelp andre. Reis, føl, kjenn etter. Se rundt deg. Gi. Smil! ❤

Vondt

Nå er jeg dritlei fibromyalgismerter. Lei av å ikke få sove. Lei av å va vondt. Kjennes ut som en influensa…. eller vandrende, strålende og bankende, brennende smerter. Noen ganger er det så ille at det går ikke an å skrive! I tillegg har jeg det veldig tungt for tiden, på grunn av en hel del hendelser og et tøft år – så bruker mye av tiden min til å bearbeide og gråte. Det tar på det også.

Jeg skal opp 7, og jeg våkner nå. Må bare vente til smertestillende virker, legge meg ned med ASMR og sove.

Jeg har fått ti psykologtimer via forsikringen min for formålet angst og PTSD, så kan se om jeg får blitt henvist til Modum etter det. Det offentlige her kan ta seg en bolle. Jeg gleder meg egentlig til å møte en ny behandler som kanskje ikke er så hard og brå. Også fikk jeg i samme slengen en henvisning til indremedisiner via forsikringen, så kanskje det blir gastroskopi. Legene har bare ignorert meg, så da må man prøve andre metoder.

Du spør kanskje hvorfor jeg ikke tar en sovetablett. Men hey, jeg har rideterapitime klokken 8, jeg kanke være helt i ørske.

Hmm…. jeg må finne ut om det offentlige eller noe dekker behandling i oppvarmet basseng, for det er vel så lang det eneste som fungerer på smertene. Varme. Varmeflaske, varmeteppe, badebasseng. Åh, som jeg lengter hjem til bassenget der. Om badedrakten enda passer etter å ha gått opp 10 kg til siden den ble brukt, hah. 😛

Nei, det gjør vondt å skrive. Jeg skal drømme meg bort i stemmen til Gibi og prøve døse.

Edit; det fungerte ikke sove, og nå er det ikke vits. Har tatt smertestillende og håper jeg ikke blir syk i dag etter ridetimen som sist.

Flying

Livet har virkelig gitt meg mange tøffe oppgaver. En av dem er å akseptere at mennesker er som de er, selv om de ikke er grei – hyggelig – dømmende. Selv om de ikke er noe «å samle på.» Selv da, så er min oppgave å akseptere mennesker. Ikke dømme. Se hva som er dypt på innsiden av hver person jeg blir kjent med, og veilede. Hjelpe. Være en støttespiller.

Oppgaven min med å hjelpe andre har jeg visst lenge. Og jeg brenner meg gjerne ut for den. Selv om sjela mi brister, og tårene renner – så gir jeg ikke opp. Og jeg vet at jeg har mange liv igjen etter dette om jeg bestemmer meg for å fortsette min reise. Reisen som handler om lærdom. Lærdom fra a-å, ying, yang – frykt, kjærlighet, godt, vondt. Jeg har selv valgt dette livet, og jeg har selv valgt å måtte jobbe meg gjennom disse oppgavene. Se på det som en stor innlevering… den leverer jeg inn når jeg går heden.

Dette er sikkert bare tull for andre, men det bryr meg ikke – for jeg bryr meg ikke om jeg blir dømt. Jeg har ikke behov for folk som dømmer meg, selv om oppgaven min er å akseptere de som ikke aksepterer meg også. Det er en veldig hard oppgave, og spesielt når man er en såppas sensitiv person som meg. Som blir lei meg, gråter. Som bruker mye energi på ting «som ikke er verdt det.» Men det er bare sånn livet mitt er. Og det er bare sånn det kommer til å bli.

Jeg er på en reise. En sti. Jeg velger vei, går meg bort, snubler – faller. Slår meg. Velger en ny sti. Møter en vakker solnedgang. Går inn i mørket igjen.

Jeg vil ikke kalle troen min for noe tro. Jeg har ingen religion. Ingenting. Jeg bare føler og vet på innsiden av meg, og det er mitt, ingen andre sitt. Det påvirker ingen andre, og jeg prakker ikke nine syn på andre mennesker. Jeg bare er. Men er det er ikke akseptert.

Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Om folk tror jeg er religiøs, psykotisk, sprø, gal… det bryr meg ikke. For det er ikke dems problem. Den dagen du begynner å legge deg opp i hva andre føler, liker, tenker, bryr seg om – da har du et problem. Det er ikke rart at det ikke finnes menneskefred.

Men denne planeten og dimensjonen er ikke laget for bare kjærlighet. Vi er en skole av levende organismer. Vi skal lære, vi skal finne våre meninger. Vi trenger både frykt og kjærlighet. Ondt, godt. Balansen som gjør at alle lærer. Selv om absolutt ingen ser det. Men tro meg, når du går heden – da vet du. Da vet du alt.

Sorgen – igjen

Ville bare dele en tekst som er skrevet for lenge siden.

«Jeg vet ikke lengre hvorfor jeg er her. Hvorfor eksisterer jeg? Jeg har gått meg vill fra en sti jeg en gang klarte å følge, sånn noenlunde. En kan gå rett fram, eller man kan løpe gjennom krattet og presse seg fram gjennom greiner og røtter. Snuble, blø. Reise deg igjen. Leite rundt i mørket. Kanskje finner du en blindvei. Er det sånn det skal være? En kan fortsette å løpe og leite i all evighet. Det er ikke før man ser innover at man finner veien. Stien er der. På innsiden.

Jeg savner dere. Hvor enn dere nå er. Livet kommer aldri til å bli det samme. Tårene klarer aldri stoppe. Selv om de ikke synes, så renner de gjennom meg som en stri elv. Klarer ikke konsentrere meg om det jeg skal, så jeg rømmer vekk i ting. Later som jeg svever. Hvor er dere? Hvorfor måtte dere dra? Sorgen har vridd meg. Et nyfødt tre, nå krokete og råttent. Spist opp av sorg. Selv de mest ødelagte ting kan blomstre igjen. Men hvordan?

Jeg kan ikke lengre late som. Jeg må få dette ut. Jeg vil synke. Til bunnen. Svømme rundt, se på mørket. Der det er helt stille. Høre lyden av mitt indre. Jeg har nok mye å fortelle meg selv. Men jeg er så lite selvbevisst. Mitt indre skremmer vettet av meg. Men det er bare en følelse. Frykt er bare en følelse. Den kan vise deg veien. Den kan ta livet av deg. Den kan gi deg visdom. Kjærlighet er ikke alt, for vi må ha en balanse. Kjærligheten kan vinne over alt, men vi kan ikke leve uten frykten. Vi kan ikke leve uten vårt indre.

Det er noe der ute. Noe som kaller på meg, som vil fortelle meg noe. Jeg er bare alt for blind og døv til å høre det. Jeg ser ikke, hører ikke. Jeg vandrer i tornekratt og skraper meg til blods gang på gang, mens jeg kjemper med frykten. Den kan bli min venn. Jeg kan lære mye av frykten. Den kan vise meg veien. Kjærlighet og frykt, hånd i hånd.

Dere er der ute. Og livet blir aldri det samme etter denne visdommen. Men det finnes ingen telefon. Noen ganger føler jeg på tvil. Kanskje alt dette bare er en illusjon? Jeg kan finne dere i meg selv, men jeg vet ikke hvem jeg er eller hva jeg gjør. Vi prøver så godt vi kan. Vi lever, disiplinerer oss og prøver å komme oss gjennom livet. Men meningen er ikke å komme seg gjennom det. Tid har ikke noe å si. Vi må være selvbevisste den lille, men meget betydelige tiden vi tilbringer i hver kropp.

Denne eksistensen skal lære oss noe. Hver og en mann må gjennom sitt. Noen går gjennom det samme igjen og igjen, til man er tvunget til å se innover. Møte frykten. Først da kan du finne kjærligheten. Den som omfavner deg.

De sier man føler fred når man dør. Som å sveve. Synke. Bliss.

Var det slik du følte det da du lente deg mot, og lot verden gli fra deg? Da du skilte deg fra ditt legeme, og dro til det ukjente? Nå er du bare en skygge. Jeg finner deg ikke. Ei heller de andre. Når jeg lærte meg hva døden egentlig innebar – så endret livet seg. Det ble meningsløst. Vi roter rundt her og vi dør. Vi glemmer alt som er viktig, og henger (no pun indended!) oss opp i alt som egentlig ikke gir mening. Det gir mening for oss der og da, og vi mennesker må ha kontroll. Mening. Noe som styrer oss. Ellers mister vi oss selv.

Var det det du gjorde? Mistet deg selv? Følte du fred? Gav du slipp? Kjempet du? Kjempet dere? Sara, når du lå på gulvet og lot de vonde følelsene slippe mens mamma klorte seg fast i gulvet… slapp du taket? Mona, når du plutselig kjente kroppen kollapse på sykehuset. Alene en kort stund. Kroppen sa stopp. Aksepterte du det? Shakira, når du døde i fanget mitt. Uten evne til å kontrollere det selv. Følte du at jeg holdt deg igjen?

Jeg klarer ikke skrive mer.»

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑