True story

Du sa jeg skulle skrive, så jeg skriver.

Dette er sikkert mitt tyvende forsøk på å gjøre noe ut av bloggen i år. Får liksom ikke til noe som helst. I can’t life. Ikke får jeg til å skrive heller. Jeg tror de fleste kan relatere seg til hvordan det føles å ikke få til…? Kreativ sperre. Generell sperre egentlig. Men men. Nå ligger jeg her å skriver. Det siste året har vært virkelig merkelig, men de siste mnd og ukene har virkelig toppa kransekaka, og jeg har satt ny personlig rekord i å destruere livet mitt. Jeg har en liten «ute av meg selv»-opplevelse akkurat nå… ikke akkurat at noen kan klandre meg for det da, men. Ups and downs. Fikk et lite sjokk i forrige uke (lite og lite, tror jeg fremdeles lider av oksygenmangel) og når reaksjonen kom – en del dager etterpå – så revna alt. Men det er jo bare å klatre opp igjen..? Det vil ta tid da. Jeg kan ikke magisk lage en slags struktur i hodet på en dag. Selv om jeg prøver. Såå… mest sannsynligvis er jeg gærn, og det er egentlig bare å knaske mariekjeks og valium til man går lei av å lese Karin Fossums bøker om og om igjen. Du skjønner, Marius er på jobb. Han begynte i dag. Og jeg er ikke vant til å være alene.

Så opp i alt dette da. At et nært familimedlem er syk. At jeg selv har gått 4 uker på antibiotika uten å egentlig vite hva faen som feiler. At jeg har blitt så og si medisinfri – med alle de abstinenser som følger. At jeg har fucka opp en relasjon som virkelig betydde maksimum (jeg liker ordet, maksimum, minimum) – så skal jeg være alene. Til å begynne med er det «bare» 3 dager i uka, alt i fra 6-8 timer. Egentlig skulle det bare være fire timer på ettermiddagen, men det ble endra. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det hele. Jeg vil hjem.

Nå skal jeg snart opp til DPS for ukentlig samtale, og jeg gruer meg. For jeg har fått ny behandler, og jeg tenker i mitt stille sinn at hele verden kommer til å rase i hodet på meg om jeg sier ting høyt, og jeg vil absolutt ikke snakke med andre enn X, Marius og pappa/mamma. Hva skjedde så forrige helg? Vel, la meg fortelle deg – ikke drikk alkohol. Kjære medmenneske, vin gjør deg gærn. Lol. Jeg ler, for jeg har ikke hatt lyst på alkohol på lange stunder – spesielt ikke etter at jeg ble medisinfri. Så skulle jeg nå bare ta dette ene glasset. Fordi jeg hadde en influensa/forkjølelse (for femte gang denne vinteren!!) som mirakuløst skulle bli bedre ved konsumet av giften. 
Konsumet endte opp…. vel, la meg si det sånn. Jeg husker faktisk ikke. Jeg har ikke hatt en så ille blackout på lange stunder, og jeg tror de fleste som har fått en blackout på fylla – helst ikke vil huske hva som befinner seg i skittentøyskurven. Hvem vet hvor mange mariekjeks og valium en må tygge for å overleve traumene om en nå skulle huske sine vågestykker. Gud forby!


«Hysj. La oss glemme hele for*ulte helga. Det er for pokker onsdag, nå er det på tide å komme seg videre..» sa mariekjeksen. Noe sier meg at jeg trenger et liv???? 

Jeg gleder meg til Marius kommer hjem i dag, og til jeg er ferdig baksnakket hos DPS. Da skal vi lage middag, også skal vi se på Lost. Det har jeg bare bestemt. Kanskje det at han endelig er tilbake i jobb – vil skape en viss struktur i hverdagen igjen. Nå har han vært sykemeldt i så mange månender, og ikke vært i jobb siden vi bodde i Kirkenes. Det var heller ikke hver dag, så det var egentlig rimelig greit. En viss struktur og døgnrytme, rutiner – men ikke helt strikt heller. Også hadde jeg jo familien, det har jeg jo ikke her. 

Det har vært ganske vanskelig å først bo over et år i Hedmark, så 9 mnd i Kirkenes, også et halvt år her i Gjøvik. Det blir kaos i systemet.. og det å bytte bosted 2 ganger i Våler, flytte til mamma i Kirkenes, få seg leilighet – flytte hit etter 9 mnd, bytte leilighet en gang (bare for å ha gjort det vettu, kan jo ikke bo på samme sted mer enn en måned skal en si!!), så er jeg utslitt. Har ikke orka å pakke ut skikkelig en gang. Det er nå bare som det er. Mariekjeksen går ihvertfall ingen steder. Knis.

Det jeg har gjort siden helgas strabaser – er vel dette. Har ødelagt litt software, fikset på det igjen. Spist mariekjeks og tomater, sovet i to døgn.

Nemmen. Plutselig dro tiden av sted. Måtte bare hive på meg klærne. Fant to døde edderkopper. Sendte melding til legen angående dette. Venter spent på svar. Nå sitter jeg og venter på timen min hos DPS, får høre om de har vettugt å si om edderkoppene. Kan ikke forestille meg at jeg får en sånn mann med giftspray inn i frikortordningen. Fuck me then. 

Edit ~ 14:41; når man humoren renner bort i tårer og man stagnerer på badegulvet på den lokale DPS’en, da er ikke livet så greit. 


Forhåpentligvis skal jeg hjem. 

3 kommentarer om “True story

  1. Hjem … den siste illusjonen … det var edderkoppen og … jeg hadde bare litt problemer med å forstå det når den gomlet seg fornøyd innover i øyet mitt … psykose … skummelt … dog nå mange år etterpå litt morsomt og …
    Lykke til … fordi jeg liker deg litt, ironisk morsom og full av selvironi, selv om du kanskje ikke ser det selv

    Liker

  2. yup, for mange dager på fart, for mye tankekjør, og da ble det raskt hei til akutten igjen. Lykke til videre frøken, syns du fortjener litt gode ting i livet nå.
    Stikker snart innom igjen, men med en annen blogg, siden wordpress.com var noen rasser uten sidestykke, så skiftet jeg likegodt, moro å lage nytt og, du vet nye begynnelser og alt det der.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.