Nok er nok

Dette er et fryktelig ærlig innlegg. Så vær så snill og vurder ting fra en objektiv vinkel, og ikke døm meg. Les hva jeg skriver og ikke DØM MEG. Vær så snill! Dette er mitt perspektiv. 

Edit; nå har jeg fått i gang noe i alle fall. Jeg skal til legen igjen nå, har snakket med kontakten min i kommunen og DPS angående behovet for å utelukke fysiske tilstander/behandle og få medisiner ved behov. Så får jeg se hva legen sier. For slik kan jeg ikke ha det.

Dette er en sånn dag der jeg våkner opp våt av svette klokka 6 om morgenen, med smerter (har noe uspesifisert bekkenbetennelse og går på en 3 antibiotikakur) og angst. Vonde følelser og en vill desperasjon etter å slippe unna dritten. Jeg driver å sparer på de skarve beroligende jeg har igjen, og måtte ty til en i dag. Jeg kan ikke ha det sånn her lengre, jeg har lyst til å trampe inn på legekontoret/DPS og forlange at noen gjør noe. De betales for det, de skal være der for folket – SÅ GJØR NOE DA! Jeg kan ikke ha det sånn her lengre!! It fucking hurts! Jeg ønsker ikke å tilbringe livet mitt sånn her. Det er ikke okei å ha det sånn her, det er ikke okei å måtte være avhengig av å ha beroligende tilgjengelig for å unngå dumme situasjoner og til å få sove. Det er ikke noe «drømmeliv.» Men hvem lever nå et slikt et? Livet biter deg i ræva før eller senere. Og ja, det har mye å si «hva du velger å gjøre ut av livet.» Men når man er så nedbrutt og sliten, da er det ikke rart man får nok. 

Greit, folka vil ikke ha det på sitt teppe at jeg nå skulle bli avhengig av beroligende. Men det gjør jeg ikke! Jeg tok en FUCKINGS (unnskyld uttrykket) cold turkey for andre gang i mitt liv, og det beviser jo at jeg har en vilje av stål. Jeg klamrer meg fast på kontrollen over eget liv. Men det betyr ikke at de kan frarøve meg den eneste medisinen som fungerer – ved BEHOVSBRUK. Det er greit at andre kanskje blir avhengig resten av livet og aldri klarer å slutte, og derfor er det en grunn til at jeg stopper og kun bruker ved behov. Jeg er sta. Jeg skal ha kontroll. Jeg skal ikke være avhengig av noe. De skjønner det ikke, de tror jo merkelig nok at de gir meg en dødsdom ved å gi med medisiner. Men jeg kan ikke gå rundt sånn her. Jeg kan ikke ha et liv der jeg vurderer å ringe klinikken i Sveits for å slippe det vonde. Eller bare gjøre som før – ta en overdose. For jeg VIL IKKE DET. Jeg vil ha en sjanse til å leve jeg også. Jeg vil ut at dette kaoset. Kanskje ikke gjort på en to tre, kanskje blir jeg 30-35, men jeg orker rett og slett ikke ha det sånn her resten av livet mitt. Da er det faktisk ikke rart at en vil avslutte hele greia. Og enda det tør jeg faktisk ikke, så da blir en liggende i agony. Men verden er kynisk. Survival of the fittest. 

Men- de har jo ingenting annet å tilby. Skal det hjelpe meg med en samtale hver dag der jeg sitter der med fasaden på plass fordi det er ubehagelig å snakke med nye mennesker? Hvor mange år skal jeg holde ut å vente på at terapi skal hjelpe? Jeg har surra rundt i systemet halve livet. En samtale som er over etter en time, der de går videre og jeg går hjem å griner videre? Er det okei? Innleggelser hjelper ikke for fem flate øre – da de menneskene følger en bok. Jeg er et unikt menneske som alle andre, og min situasjon er unik. Den må behandles som et tilfelle for seg selv, ikke plasseres i en bås. Jeg trenger det jeg trenger, ikke det «alle på avdelingen trenger fordi sånn er det når man er syk.» 

Alle deprimerte skal traske på tur i søla og spise middag i fellesskap. Om du ikke klarer disse tinga, så prøver du ikke hardt nok. Vel, hva med om du har nok med å overleve? Hva om du ikke får i deg hverken mat eller drikke og må få det i.v som meg av og til? Jeg løp en gang 3 km etter tre uker uten fast føde, og de sa ingenting på det. Det var bare flott at jeg kom meg ut. Tenk om jeg hadde kollapsa der ute da? Med min daværende vekt og mangel på næring – hadde jeg dødd i kulda. Sånn er det altså. 

Marius er min rock her i livet. Nå er han begynt på jobb, og det er beintøft. Jeg har noe som heter hypokondri/helseangst. Det, klaustrofobi, edderkopper (kryp) og fly er vel på topplista over ting jeg får spunk av. Vel, ukontrollerbare hendelser vel og merke. Det gjør meg full av angst, jeg får panikk. Blir deprimert, får ikke sove. Får ikke i meg næring. Det overgår andre diagnoser så det suser. Men hallo, alle slal da ha noe å stri med. Men ja, dette er type panikk- dritt. De fleste ting kan bekjempes, men helsa er ikke noe man har stålkontroll på (en av foreldrene mine har kreft i skrivende stund, og selv om prognosene er gode – så fikk jeg sikkert en mild hjerneskade de minuttene etter jeg fikk beskjeden og pusten stoppa helt opp i flere minutter, lol, heldigvis prøver vi ha litt galgenhumor ift hele greia.) 

Men ja, helsa… til en viss grad så, men du kontrollerer ikke en smerte eller en tilstand ved å knipse med fingrene. Jeg har nå en infeksjon de ikke finner ut av. Høye nyreverdier, slitne organer etter mye medisiner og div. Jeg er på 3 antibioitikakur, har vondt i magen og er kvalm på grunn av den – og har vondt i bekken, underliv, flanker og rygg. Det sliter meg helt ut, for det er det som trigger angsten. Dessuten har jeg (dette er veldig sensitivt og ekkelt å åpne seg om!) alle symptomer på graviditet, men testene slår ut negativt. Klart dette freaker en med helseangst ut til de grader! Det kan vel de fleste med litt forståelse skjønne. Jeg er nok neppe gravid, men symptomene er der. Og jeg tror neppe jeg er som hunden min Sara, som var falsk gravid etter hver eneste løpetid. Og da vil jeg altså ikke være alene, når jeg har det sånn. Når det står på som verst. Eneste grunnen til at jeg klarer å skrive noe vettugt er vel fordi jeg tok en beroligende, for jeg hadde ikke takla 6 timer grinende i senga. 

Jeg klarer meg ikke når det står på. For jeg mister kontrollen over kroppen. Jeg er livredd for nye medisiner, allergisk sjokk, bivirkninger og følgesykdommer. Jeg har sitti og sippa på sykehuset mer enn én gang de siste mnd fordi jeg ikke har villet ta de forskrevne medisinene. Og de har ikke sjekket om jeg kan ta det med mine andre diagnoser, medisiner etc. Det måtte jeg gjøre selv. Takk og pris for at jeg ikke er dement. De bare forskriver noe og satser på at det hjelper. Blir du verre – da må du til flere undersøkelser. Frykten? Narkose, svelging av slange, endoskopi, ditten og datten medisiner og operasjoner. Morfin. Ja, faktisk. Disse tinga skremmer vannet av meg. Tro det eller ei. I natt har jeg drømt om graviditet og våknet flere ganger i sjokk. 


Det er faktisk en helt vanlig tilstand å lide av. Hypokondri. Helseangst. Kall det hva du vil. Det er alt for lite fokus på det, og folk lider i stillhet. De som er alvorlig syke fnyser av de som tror de er syke og kanskje ikke er det. Men det er faktisk ille, tro meg. Du kan ikke dømme noen før du har stått i deres sko.

Og jeg er hverken dum eller løgnaktig, jeg sier det bare som det er. Dette gjelder for meg, og det er reelt for meg. Da bør det respekteres. En bør prøve å øke livskvaliteten så mye som en kan ihvertfall.

Åpent og ærlig. Men jeg må få det ut. 

2 kommentarer om “Nok er nok

Legg til din

  1. Hei Aggis. Jeg har fulgt bloggen din i noen år nå, og jeg ble veldig lettet da den endelig dukket opp igjen nå nylig. Jeg er blitt veldig glad i bloggen din og måten du skriver på; rått, velskrevet, og beintøft. Vi har noen fellestrekk iforhold til oppvekstsvilkår, diagnoser, interesser og fortid. Hvis du noen gang føler for å «ventilere» til en anonym person på nettet, har du den anonyme e-post adressen min.

    Hilsen Kvinne, 29.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: