En rå sannhet

*Ringer legekontoret på grunn av manglede respons på SMS.*

 «Hei, det er Anne-Grethe som ringer.. jeg ville bare spørre hva jeg skal gjøre når jeg vil henge meg i dusjka… (satt på spissen, jeg sa ikke det – but you get the point)» «Duu, hold linja, så skal jeg se hva som står her..» «Legen har gått hjem, dessverre» «Men dere sa jo at hun skulle ringe meg i dag » «Ja, men det står som beskjed her at du skal kontakte DPS» «Ja, jeg har snakket med dem, de ba meg ringe legen hvis jeg trengte å få de medisinene som fungerer mot dette da de ikke kan skrive ut medikamenter – men sosionomen ville ikke anbefale medisiner – så dermed skriver ikke legen de ut, og da skjer ting som dette..» «Vel, vi har fått beskjed om at du må ringe akuttpsykiatrisk DPS for akuttime» «Det er ikke noe som heter det, det er en polklikikk, og de gjør ikke noe akutt» «Neivel, da vet jeg ikke hva du skal gjøre, du kan prøve å ringe tilbake når legen er tilbake om to dager» «Så jeg skal gå slik her i to dager til når jeg trenger medisiner NÅ?» «Det kan ikke vi gjøre noe med, vi må bare høre på legen» «Da får det bare gå som det går da» «Ja, da må det bare det da. Ha en hyggelig dag. Hadet.»

Da var dagens beger fullt. Dette er tredje gang dette skjer i løpet av to uker, altså at ingen tar ansvar. Jeg vurderer å bytte lege IGJEN, da hun kun er der fra 10-14 hver dag og er borte onsdager og annenhver tirsdag. Ofte har hun så mange pasienter at hun ikke har tid. Og hun kan ihvertfall ikke ta hensyn til ANDRE ting enn det somatiske (fysiske), for det må DPS ta seg av. Der er det ingen som skriver ut medisiner (de er forøvrig i mot B-preparater, og skal ha folk over på tunge nedsløvende preparater og antidepressiva), så da er jeg like langt. Behandligen i form av terapi fungerer jo ikke, så det er jo greit. 

Så.. Da ringer jeg DPS da. Sosionomen ringer opp, og hun sier at de har et møte i dag med allmennpsykiatrisk avdeling (en åpen post hvor de ikke gjør noen ting som helst), og der skulle de diskutere hva de skulle gjøre med meg. Ok. Jeg skal bare ta livet av meg selv eller noen andre imens jeg venter da (satt på spissen igjen!) Ikke visste jeg at jeg var henvis til noen avdeling en gang. Jeg har vært der en gang før, og siden jeg blir enda mer deprimert av å være der, så ser jeg ikke vitsen. Jeg vil ikke ha antidepressiva eller nedsløvende greier heller. Det gjør meg syk. Ingen mennesker burde få den giften der. Så hva er altså poenget med det? 


Det eneste som vil skje er at de legger meg inn, og trapper meg helt ned på det lille jeg har igjen av beroligende (som jeg ikke klarer meg uten), og skal «fikse meg.» Jeg ligger bare der i to uker og glor i taket, de får uansett ikke «se» problemene jeg trenger hjelp med, for jeg viser det ikke for noen andre enn de aller nærmeste. Jeg skjerper meg instantly foran nye mennesker, også slipper jeg kanonen løs når jeg kommer hjelp. Og siden jeg er så «smart, reflektert og oppegående», så skjønner de ikke hvorfor jeg har fått medisiner i det hele tatt. Vel, en dag setter jeg fyr på hele avdelingen (igjen, satt på spissen), kanskje de tror meg da? 

Akkurat nå lider jeg av smerter av og på, noe som skaper panikk og angst i og med at jeg har en skikkelig helseangst. Jeg lider av sorg, flashbacks og depresjon som følge av tidligere tap og det faktumet at pappa opereres i dag, og er syk med kreft. Jeg får panikkanfall, jeg får ikke sovet eller spist ordentlig. Jeg ligger bare å ser på pilla, skal, skal ikke. I og med at jeg vet hvor begrensede mengder jeg får.

 Pappa, så fort han fikk diagnosen kreft, så kunne ha be om hva han ville. Han holder seg til det han bruker, og vil ikke ha noe – men dere skjønner poenget. Hadde jeg hatt en alvorlig somatisk sykdom, så hadde de proppet meg full av medisiner. 

Og nå vil kanskje alle komme med moralprekenen om hvor avhengighetsskapende medisinene er. B-preparatene. De med rød trekant. Dere kjenner kanskje til noe av det? Jeg vet ikke. Uansett. Sosionomen kunne ikke fatte at en så ung jente kunne settes på de medisinene. Og at det preparatet jeg fikk rundt juletider – ble skrevet ut i det store og hele. «Tre månender på xxx, det er jo helt vanvittig» «Ja, men jeg ble ikke avhengig, for det ble brukt ved behov; hvordan argumenter skal du komme med mot det da?» Da ble det stille. I Gjøvik jobber de nemlig med å fjerne de medikamentet. Det er ABSURD. Hvis ikke mildere ting virker på meg, så må de jo gi noe som virker. Spesielt til oppegående folk som bruker det som man skal. Hvis jeg må vente til jeg blir 60 år, så kan jeg jo bare ligge her å vente. For jeg får ikke bukt ned problemene mine anyways, og de medisinene og gode dager/uker er det som holder meg i gang. Det er sånn livet mitt kommer til å være, og jeg har akseptert det. Men det har ikke de. 


Dessuten forventer de at jeg skal komme inn på poliklinske timer med smerter, angst og tårene rennende. Jeg skal sitte sånn i en taxi til DPS, og jeg skal tørke tårene på venterommet og ta meg sammen for å ta en «kaffeprat» og bli sendt hjem like deprimert. Jeg er glad jeg er såppas glad i livet av et jeg holder på det. Det er ikke rart folk klikker av systemet, og til slutt hopper foran toget, eller raner et dyrlegekontor for gift (ironisk nok at dyrlegekontorene/tannlegen her har lås, slik at du må «buzzes» inn.)

Sosionomen skulle ringe meg før 1500. Klokka er 1520 nå. Så mye for den hjelpa. Legevakta er ikke til noe hjelp, så da ser jeg ingen annen løsning enn å ta fra det lille lageret med medisiner og sove, siden jeg er tom for sovepiller. I natt var det ille, og jeg visste at jeg ikke kom til å få sove på grunn av pappa, og i tillegg fikk jeg smerter. Så da var lunta kortere, og jeg tok en hestedose. Når den kicka inn, så forsvant jeg og var borte helt til ti i formiddag. Endelig en god natts søvn. Dog; medisinsøvn er ikke som vanlig søvn. 

Nå er jeg så lei av systemet. Jeg skulle bli akutthevist til CT på grunn av smertene og at tidligere undersøkelser ikke har vist noe (tross en fire ukers lang antibiotikakur), og jeg fikk en innkalling til ULTRALYD. Noe jeg har tatt tre ganger den siste måneden. Ikke bare var det feil, den var ikke før i juli. Og jeg skal love deg at inntil da, så har jeg vært på nett og handlet mine egne medisiner – dog ulovlig. De gjør folk til kriminelle, det er det verste. Og sannsynligvis er jeg neppe her da, da er jeg nok hjemme i Kirkenes. Langt vekk i fra denne plassen. 

Åh, så lei og oppgitt jeg er. 


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s