I rest my case

Såbart innlegg. Om du er god venn er familie, eller lettpåvirkelig – så er du advart. 

Ringte legevakta på grunn av PTSD’en. Spurte om jeg kunne ta høyere doser/hva jeg evt kunne ta. Fikk bedkjed om å ta Ibux og Paracet mot angsten, i kominasjon med én beroligende (som jeg har tatt, samme med sovetablett – som ikke funka.)  Da skal man visstnok slappe av, av Ibux og Paracet. Da skal hodet slappe av. «Ring legen din kl 0800.» K. Fine. Legen min jobber bare 50 %, så havner nok hos en annen lege – ellers sier de at jeg må ringe DPS for en «akutt psykiatrisk akuttime» som de kaller det i rein uvitenhet. DPS’en har ikke noe sånt, og de ber en bare ringe legevakta. Som igjen ber en ringe legekontoret på nytt, som igjen sier at jeg da må ringe legevakt, og da sier legevakta 113 – og 113 sier at det ikke er akutt nok og utenfor dems felt, og at det må taes med legekontor. 
Jeg lurer på hva slags plass jeg bor på. Og hva slags utdanning disse menneskene har. 

De har tatt bort den eneste medisinen som faktisk fungerer (enda vil de fjerne den fra markedet fordi den tydeligvis er farlig – noe jeg ikke skjønner). Og de vil trappe meg ned på alt annet også, fordi så unge folk som meg helst bare skal gå på antidepressiva og tunge nedsløvende antipsykotiske medisiner – enda man ikke er psykotisk. Det er fordi de ikke vil miste jobben ved å skrive ut b-preparater til unge mennesker, ikke fordi de bryr seg om avhengighetsfarer og lignende. Derfor er det bedre med såkalte medisiner du kan skrive ut i enorme mengder, som sløver deg såppas ned at du knapt husker hvem du er. Det er greit. Og enda skal man delta i behandling når man er så medisinert at man ikke kan få. Og at man legger på seg 50 kg og får diabetes – det er ikke så nøye. Om man tar livet sitt på de pilla – heller ikke nøye. For det kan de ikke miste jobben for. Ibux og Paracet mot PTSD og angst. Jeg GIR OPP SYSTEMET. 

Det er ikke noe annen behandling på allmenn-avdelingen (døgnopphold) enn å ha en samtale i ny og ne eller og glo i taket. Kanskje sender deg deg på mestringskurset, der jeg lærer alt jeg allerede har lært meg for årevis siden. Kunne like greit holdt kurset selv. Poliklinisk behandling? Der blir man bare behandlet som om man er et objekt. Jeg går hjem like broken. Nå er det også sånn at man skal være tøffere mot pasientene, for «alt sitter i hodet», og empati, sympati, forståelse og omsorg gjør det bare verre. Pasientene skal bli harde som egg, klare seg selv. Sendes hjem og «get the fuck over it.» 

Er det rart folk tar livet sitt, blir narkomane eller ender opp sittende i en skitten leilighet – isolert fra alt? Er det rart?? 

«Jeg vil dø.» «Ok, du får ringe legen din når det åpner» (Et eksempel.) 

Really? Også «nå må du ta i mot den hjelpa du får, de vil deg bare ditt beste – og tar du den ikke i mot så kan du ikke klage.» Vel vel. Jeg ser ikke noe hjelp i støttesamtaler. Jeg åpner meg ikke for hver og enmann, og jeg kan ikke sitte der og tvinge fram følelser. Som ei skreiv i psykobloggen her on dagen – til og med de fysiske diagnosene du har blir beskrevet som psykisk, når du sliter psykisk. «Sorry, du har ikke astma, du har ikke knekt foten – det sitter bare i hodet.» Er det rart ME pasienter gir opp f.eks? 

Jeg ligger nå her. Alle sover. Jeg føler meg mislykket. Jeg føler meg isolert. Ensom. Jeg føler at verden er i mot meg. Jeg føler at de jeg vil skal bry seg – bare driter i meg. Kanskje ikke direkte driter i meg, men de forventer bare at jeg skal klare meg selv. Tar ikke telefonen, er ikke tilgjengelig. Alt jeg har er Marius. Men jeg kan ikke slite han ut. Men hva annet skal man gjøre når man ellers ikke får noe hjelp? Det er ikke før det er for sent at folk bryr seg. Når folk sitter der med dårlig samvittighet, angst og sorg. «Jeg skulle kanskje tatt den telefonen, eller svart på den meldingen… men det var jo hele tiden noe med hun, noen andre burde hatt ansvaret» er det jeg tenker meg at noen vil tenke. Er jeg egostisk som føler meg oversett, lite verdsatt, trødd ned i søla, mobba og glemt? Og som føler at de som «burde» bry seg, ikker der «godt nok»? Det er jo det jeg tenker. De gidder ikke engang lese hva jeg har å si. Høre på hva jeg har å si. «Ro ned så går alt så fint.» «Du kan ikke tenke sånn.» 

I’m fed up. Det er kanskje bare meg som har feil tankegang og bør skjerpe meg, men jeg kan ikke kontrollere følelsene mine. Takker høyere makter for at jeg har Marius. Ingen har stilt opp som han (Kevin var også veldig veldig god!) Go ahead. Si at jeg bare klager og syter og bør skjerpe meg, ta i mot hjelpen. Prøve hardere. Tenke positivt, gi fra meg uføretrygden og se til helvete å ta en utdannelse og komme meg i jobb som alle andre. Just say it. I don’t give a a damn. 

Jeg vil ikke snakke med noen, jeg er så sint, så langt nede. Don’t call me. Don’t write – just let me be for now. 

5 kommentarer om “I rest my case

Legg til din

  1. Synd det enda skal være så vanskelig for dæ :/
    Hadfe håpe at ting skulle løsne litt får dæ me tida ang. lægan å d, men dem e vist enda like.. ehh.. har ikke ord får dem egentlig

    Liker

  2. Når jeg satt inne sist gang møtte jeg en fyr som vanligvis gikk på «bøttevis» med conserta da han var ute, for adhd av legen og noen ekstra som selvmedisinering for å minske speed lysten,.Han ble også møtt med 2 paracet på medisinutdelinga når kvelden kom.
    Systemet suger, det har alltid gjort det og kommer sannsynligvis til og fortsette sånn og.
    Jeg ble sendt hjem av sykehuset en gang i et annet liv, eskortert av polti fordi jeg ikke var syk nok, senere på kvelden havnet jeg på akutten med 914 sting på armene, fordi naboen reagerte på blodet i trappa. Greit nok, jeg fikk hjelp, jeg ble sydd, men jeg ble også sendt hjem samme dag. Selvmordsobservasjon my ass …det var enkelt å snakke seg ut av.

    Livet er ikke enkelt frøken, ikke i det hele tatt, mennesker som sier at det er burde få en støvel i trynet, men det går an å endre på det …
    Det er ditt liv, ingen andres, og jeg vet at det høres helt hemma ut og si, men selv små skritt tar deg dit du vil gå … det er bare så jævli vanskelig å starte.
    Ønsker deg alt godt.
    #Storklemhvisduvilha

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: