Wtf Aggis

Obs, langt innlegg og personlig kaos ingen vil skjønne noe ut av, men jeg skriver det nå anyways. 

Nå har jeg vært borte i fem dager, to dager mer enn den _egentlige_ planen. Det har vært utrolig gøy, men samtidig slitsomt for hodet. Masse nye inntrykk og folk. Har knyttet bånd og delt litt gleder og sorger. Og funnet ut av viktige ting i livet mitt, som virkelig var nødvendig! Nå får jeg bare se om jeg klarer å stå i det jeg føler. Men det er ikke lett når man er sugd inn i noe som en ikke bare kan løpe fra. Gah.


Accurate.

Kom hjem i sta, og har tilbrakt sykt mye tid i bil siden fredag (ikke sykt mye, men jeg blir utrolig rastløs når man kjører langt) til meg å være. Har ikke kjørt så mye fram og tilbake på kort tid siden tiden med Kevin (det virker som det var i går at jeg satt på Lill til Karasjok og møtte en Kevin som skulle til Alta, så da var det bare å hive seg med..) Det har vært litt ukontrollerte flashbacks til den tiden der vi kjørte og styrte hele tiden, og det går opp for meg at det blir FIRE år siden han døde. Det blir bare tyngre og tyngre for hvert år, iom at PTSD’en bare blir verre. Det føles ut som det fader, og jeg får panikk. Det føles samtidig ut som om det skjedde i går.

Ting som skjedde back then, skjer nå (og har skjedd de siste årene.) Altså… jeg vet ikke helt om det er bare meg, eller om det faktisk er en slags «don’t ever do the same mistake again»-greie.  Jeg trodde jeg var over de «deja vu» opplevelsene, men de ble bare enda sterkere etter en ny opplevelse/situasjon som dukket opp av det blå. Jeg har bare en venn som skjønner, og jeg føler at jeg må snakke om henne om dette. Det kan ikke fortsette sånn her, for jeg begynner å surre med tid og sted på grunn av disse «deja vu» opplevelsene. Er dette PTSD liksom? Skjer det virkelig meg – at jeg begynner å miste grepet?


Jeg må snakke om dette. For det blir bare verre. Jeg har lyst til å grave meg ned i en bunkers.

«You drew me to you like a moth drawn to the fire

You knew your voice would make me swallow all my pride

I’ve been holding back all this time, how could I know

About the virus planted in my mind, all your shit bottled up inside

I’ma let it out, I’m indestructible
On my own, on my own, on my own

I’m the wild kind, I’ma shout it out

Shout it out, shout it out, shout it out

I’ma let it out, make a hella noise

On my own, on my own, on my own

I’m the wild kind, I’ma shout it out

I’ma let it out

And I’ma be on my own

I’ma let it out

And I’ma be on my own

You held me close, still thinking I could make you change

But I became the one adapting who I am.»

So fucking accurate (sangen heter Tritonal – Wild Kind.)

Jeg tror jeg har trødd i en skikkelig musefelle. Og jeg vet at dette innlegget er skikkelig vagt, og at mange sikkert lurer på hva jeg snakker om. Men det er faktisk ikke så nøye, jeg trenger å dele tankene mine. Det er min blogg, mine tanker og følelser. Jeg har også begynt å bli mer bevisst på hvorfor jeg ofte reagerer «motsatt» en normalen i enkelte situasjoner. I helga fikk jeg døra i trynet på en måte når jeg lo hver gang jeg var lei meg. Jeg ble på en måte sint og lei meg som vanlig, men samtidig begynte jeg bare å le og føle en slags «pride.» En stolthet. Ingenting kan knekke meg – på en måte. En forvarsmetode jeg tidligere ikke har vært klar over. Jeg har egentlig lyst å hylgrine. Jeg virkelig HATER situasjonen jeg er i akkurat nå, og jeg vil bare spole tilbake.

Jeg vet at jeg ikke vil være uten Marius (han er seriøst klippen i mitt liv, og jeg brenner for den gutten), men samtidig vil jeg bare tilbake til tiden med Kevin. Tenk om jeg hadde klart å redde han ved å gjøre ting annerledes. Jeg har vært igjennom dette med venninna mi hundre ganger – det er ingenting jeg kunne ha gjort. Alt hadde krasja på en måte uansett. Men kanskje kunne jeg utsatt det. Jeg er en idiot.


For de som ikke vet det er Kevin eksen min, som jeg bodde med i flere år, og han døde i 2013. 1. Desember. Den dagen er mindre vond enn alle de andre dagene i året, faktisk. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne få føle nærheten hans igjen. Det er så utrolig uvirkelig.

Og det at jeg er i en komplisert situasjon i livet akkurat nå, hjelper ikke. Det har skjedd så mye, og jeg har fått høre at alt jeg har gjort for å deale er forferdelig galt, og jeg har fått høre at jeg er søppel. Det var kanskje ikke sagt direkte rett ut; men det var slik jeg tolket det. Ingen tar hensyn til at jeg har gjort det jeg måtte for å glemme, og det at jeg knakk og forsvant inn i min egen verden er virkelig ikke noe NOEN skal komme å si at «er galt.» Det har vært en måte å deale på, og jeg er over den verste perioden. Dog er det andres ord og tanker som har blitt satt inn i hodet mitt på en måte at jeg nesten tror det selv.

Jeg føler at det og ikke føle var mindre smertefullt enn dette, men den metoden å deale på havnet ut av kontroll. Jeg må ha kontroll. Jeg skal IKKE tilbake til 2012-2013 kaoset, der jeg ufrivillig mistet kontrollen på ting og måtte tvinge meg selv igjennom et langt helvete for å komme helt ut. Jeg kom meg ut, jeg landet… jeg møtte noen hindre som var for store for meg, og jeg knakk. Og vet du – det er HELT GREIT Å KNEKKE!! Jeg har hatt et fantastisk år på mange måter etter at jeg klarte og klatre over noen hindre, selv om jeg fikk et annet problem fordi jeg valgte en dum måte å klatre på. Jeg har mange gode minner fra begynnelsen av 2016 til nå. Ingen tvil. Selv om det har vært tøft.

Jeg er over det nå, jeg skal ikke tilbake dit. Jeg vet ikke om jeg noen sinne kommer til å komme meg helt ut av problemstillingene mine, men jeg er ihvertfall HELT DONE med å bli fortalt hva som er galt eller rett. Det der vet jeg selv, og jeg skal virkelig ikke drive og holde ting inne for noen andre. Da levner jeg heller den situasjonen og gjør ting på mitt vis. Jeg er mye sterkere enn jeg tror. Mye mer selvstendig. Kanskje jeg er dobbelmoralistisk, men jeg har virkelig innsett at jeg har havnet i klør jeg ikke vil være i. 

«Enten er du frisk eller psykopat.» – Cir.Cuz


«Wtf Aggis.» En frase jeg bruker alt for ofte, og det er vel ikke uten grunn. Gah.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: