Sosialt liv og blanda drops

Jeg har nærmest slutta å lese nyheter. Jeg er  nesten aldri innom blogger lengre, og jeg bruker ikke hele dagen på å scrolle gjennom Facebook-feeden min for å få med seg hva alle sier og mener til en hver tid (for ikke snakke om kranglingen i kommentarfelt her og der) Instagram er dødt – og jeg stalker ikke lengre folk daglig. Jeg scroller faktisk sjelden der. Ikke gidder jeg få med meg «siste nytt» heller, og jeg bruker evigheter på å svare andre enn kun de jeg vanligvis chatter med på messenger om løst og fast nå og da. De eneste jeg skriver en SMS til i ny og ne er Marius og mamma, og legekontoret da. Jeg bruker ikke lengre hele dagen på å finne ny musikk på Spotify, og jeg bruker mer tid på å tagge folk i «memes» enn å lese statuser. For ikke å snakke om at anropsloggen min kun består av mamma, pappa, Marius, og  diverse som legen og DPS.


Jeg har ikke varsler på apper en gang. Jeg får kanskje med meg at noen ringer meg eller skriver på messenger, men ting kan gå meg hus forbi. Jeg sjekker knapt Snapchat, og jeg bryr meg nada om hva som måtte skje rundt meg.

Altså, misforstå meg rett – jeg er engasjert. Jeg engasjerer meg i ting jeg brenner for, og hvis det dukker opp en artikkel som interesserer meg – så deler jeg. Jeg bryr meg om dyrevern, psykologi/psykiatri/helse, politikk, verdenskriser, miljøet og at Coolstuff selger gummibjørn-nattlamper. Jeg er lidenskapelig opptatt av «memes», ting som ikke har noe mening (som gummibjørnlampene) og Pornhub. Det er altså ikke HELT over mellom meg og internettet.


Man skulle tro jeg hadde et voldsomt spennende liv som ikke rekker å gjøre alt det der. Men nei, jeg bare sørger for å poste noe når jeg har vært sosial. Etterhvert ser det ut som du har et meget moro liv. Litt som en wannabe. Haha. Jeg har ikke en eneste «bestevenn» på Snapchat, og jeg vet ikke hvem som er gravid eller hvem som slo opp med hvem. Vil folk at jeg skal vite noe – fortell meg om det. Jeg spør ofte de jeg bryr meg om hvordan de har de, og de ligger som regel øverst på messenger. «Alle andre» blir ofte nedprioritert, fordi jeg ikke rekker å gjøre «alt.» Dessverre.

Men det er nok en stund til jeg blir lidenskapelig opptatt av kryssord og kortspill. Da jeg «slår opp» med nettet, og dukker opp på døra til folk uten å ringe (noen av den eldre generasjonen som husker prøvebildet av fiskene når TV’en kom?)

Jeg skjønner ikke hvordan folk får til alt det her???? Folk vet hva toppbloggerne gjør til en hver tid. De snapper konstant, chatter med alle og enhver, jobber, trener, spiser sunt – er sosial. De poster vakre bilder på instagram, og sørger for å få med seg hver eneste story og status. De er oppdaterte og drikker vin (eller hva nå enn alle liker) med gjengen sin hver lørdag etter «tacofredag.» Folk har sett «SKAM» fem ganger på rappen, og de vet hva slags undertøy Miley Cyrus hadde på seg på den siste instagramposten. Hvordan er det mulig??? I tillegg studerer de, får gode karakterer og jobber hardt. Virkelig?

Men nå snurrer vi litt tilbake i tid.


Starten på alt.

Dette er hvordan livet mitt på sosiale medier startet. Jeg fikk min første egne laptop og epost som 10-åring, og før det visste jeg knapt hva internett var, iom at linja i huset ble okkupert av onkelen som spilte med ymse russere og chattet på IRC. Jeg begynte tidlig å utforske teknologien (de forskjellige modellene vi hadde – både mobil, spillkonsoller og PC/operativsystemer), og jeg utviklet en enorm interesse for det. Jeg fikk min første mobil tidlig – en Alcatel, og en Boch. Noe få har hørt om. Vil jeg tro..? Den første laptopen kunne minne om en mur, og den hadde utalllige virus fra Limewire (DJ et-ellerannet fancy.exe)


Jeg higet etter kontantkort, og min største glede var å komne hjem fra skolen slik at jeg kunne spille Rayman på PS1 eller The Sims på PC. Eller kanskje se en VHS, selvfølgelig. Jeg var en slave av Jippii.no (blått spillerom, jeg het Amberha), Fox Kids (kanalen), og fikk med meg alle episodene av Totally Spies. Når jeg oppdaget MSN (chatteprogrammet) var jeg lost. Og jeg har den dag i dag samme epost som da. Den er heldigvis nøytral. Dette var selvfølgelig i tillegg til skole, venner, middag og alt annet faenskap en fant på. Men sakte men sikkert ble jeg mer og mer oppslukt av internett, spill, TV og teknologi. Det begynte med en Tamagotchi og endte opp med Jodel og Instagram. Men det var langt i fra like ille som i dag. Husker dere Piczo?

Før smarttelefonen kom, måtte jeg sette meg foran PC’en. Jeg måtte fysisk løfte ræva mi opp og skrive inn både brukernavn og passord, for å så vente tålmodig på at alt skulle starte og fungere. Jeg satt der til jeg ble ør i hodet, og i dag er det faktisk uaktuelt å sitte meg blå foran maskina. I dag er jo mobilen med over alt, og jeg har hele «livet» tilgjengelig til en hver tid.


(Dette bildet er ikke mitt eget, det er funnet på Google.)

Teknologien raste avsted, og plutselig satt alle på Nettby, der vi alle la ut om livet i dagboka. Vi fikk innebygd webkamera i PC’en, og de fleste hadde en laptop. Jeg glemmer aldri hvor opptatt folk var av laptopen og mp3-spilleren min før det ble vanlig blant alle. Og det skjedde fort. Plutselig fikk jeg meg egen iPod, og jeg lekte med begrensningene Sony Ericsson hadde snekret inn i mobilenene sine. Jeg skulle ha admin-rettigheter, og kappløp til «datarommet» når vi var så heldig å få bruke det på skolen. Der satt jeg og sendte mail til han jeg var forelsket i. MAIL!! Mail!

Slik begynte vi alle å følge med på skjermen. Det er kanskje ikke så rart vi mangler sosiale antenner til tider, og fyller sofaen med emoji-puter som skriker av latter.

Hvis du vil ha litt nostalgi, så anbefaler jeg denne posten; http://m.sophieelise.blogg.no/1459770213_internettthrowback.html – men når det er sagt, så er jeg født i 1992. Så dette gjelder nok kun for de som er på min egen alder, og ikke den eldre elle yngre generasjonen. Dere kan lage dere en egen post om fortiden. Gjerne link meg, jeg leser.

Jeg må si at jeg savner kontantkort, slik at jeg måtte spare på svarene mine (glemmer ikke gleden da jeg fikk mitt første abbonement med tilleggspakken «SMS-mani» eller noe i den duren, 3000 sms), og jeg savner å legge meg i senga uten at internettet fulgte etter meg. Når maskinen ble klappa igjen, og jeg lå der med tankene mine, eller en bok – det var tider. Da trengte en ikke følge så mye med til en hver tid.


Foreldra mine så nyhetene på TV, leste text-TV og avisen. Den tiden er nesten forbi.

Når til og med folk på mammas alder er oppdatert på hva «mammatilmichelle» gjør, og har bestevenner på snap – da synes jeg det går for langt. Nå er heldigvis de i mindretall. Jeg snakker som om den generasjonen er en egen rase, men man skulle tro de sliter med å henge med. Den gang ei… de er mer aktive på forum og Facebook-grupper enn jeg noen sinne vil være, og selv om mamma aldri satt på IRC, så har hun Instagram. Hun fikk aldri med seg bluescreens på millenium, og «nudge» på MSN, men hun følger mere med enn meg i dag.

 Vel. Nå er dette innlegget satt skikkelig på spissen. Alle har sine egne «greier», og de fleste er ikke aktive «over alt» til «en hver tid.» Men dere skjønner hva jeg mener?

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.