25 år og enda utstøtt. 

Jeg lurer på hva jeg har gjort over halvparten av klassekameratene mine fra barne/ungdomsskolen (Bjørnevatn, Kirkenes) siden de ignorerer meg, ikke godtar de venneforespørsler og enda ser de stygt på meg når jeg møter på de.  Hva jeg egentlig gjort galt? Er jeg ikke god nok? Er jeg ikke A4 nok? 

Vi har snart 10-årsjubileum (våren 2018), og tro meg – jeg har lyst at alle skal samles. Men jeg er livredd for å dra dit. Livredd for at jeg skal bli utstøtt siden jeg droppet ut i 10. klasse på grunn av sykdom som ble sett på som latskap, og teknisk sett ikke ble ferdig med skoleåret. Fullførte ikke. Jeg fikk en kommentar av en av mine mobbere for mange år tilbake «haha, må du gå 10. klasse på nytt igjen?» Kvalmt. Jeg måtte faktisk ikke det. Jeg fikk femmere og seksere det halve året før jeg droppet ut av VGS. Jeg skryter ikke, men jeg er ikke dum.

Jeg ønsker bare å være meg, jeg. Alle har sine issues og alle har tatt sine valg og gått i forskjellige retninger. Så jeg skjønner ikke hva jeg har gjort galt. Jeg tror neppe noen av de leser dette, men jeg har alltid vært et mobbeoffer. Nei, jeg har aldri higet etter å være populær. Jeg ville bare passe inn. Leve et normalt ungdomsliv. I stedet vokste jeg opp i noe turbulente forhold, og fikk problemer med atferden. Noe som gjorde meg utstøtt. Er det min feil? Jeg husker så godt at alle hadde dyre klær og fine øyenbryn. De hadde ikke fregner og en eneste jeans som de måtte gå i hver dag.


Jeg sto utallige timer foran speilet for å sminke meg likt. Men det hjalp ikke. Aldri fikk jeg råd til dyre klær heller. Det har kommet i seinere tid at jeg har hatt noenlunde god økonomi og kunnet kjøpe jeg ville ha (aldri havnet i bråk med en eneste huseier, har gode referanser, alltid betalt husleia og alltid stått til ansvar), men i følge mange er jeg en snylter, en NAVer. Aner dere hvor vanskelig det er å bli ung ufør? Vet dere hvor mye du må igjennom? Og så lenge jeg betaler mitt, hvem skal da si at jeg snylter bare fordi jeg prioriterer meg selv litt opp i det hele? Vil folk at jeg skal virke «fattig» og flisete fordi jeg må leve opp til sykdommen og «navingen»?

I dag er jeg fornøyd med meg selv (på mange punkter), selv om jeg igjen dette året har gått opp alle kiloene som jeg ble kvitt. Men det er nå meg. Jeg er samme jenta. Jeg har interesser. Hobbyer. Et fint sted å bo der jeg trives. En herlig person rundt meg. Jeg har fått oppleve masse, fått nye venner og fartet rundt. Ja, jeg er enda svært syk. Men ikke slik jeg var før, i dag er jeg mer bevisst og mer kontrollert. Jeg har mine perioder, men hvem har ikke det? Jeg har ingenting å skjemmes over. Jeg gjør ikke noe galt. Jeg er syk, men jeg lever. Jeg overlever. Jeg har opp og nedturer, men det  er ikke noe jeg presser over på andre. Men jeg er dog åpen om det!
Hvorfor er jeg ikke godtatt? Og om jeg var en flisete narkoman, som dessverre hadde havnet på kjøret og bodd rundt om kring – gått på sosialen og «levd opp» til det alle trodde jeg skulle bli – hadde det gjort meg mindre verdt? Om jeg står der på jubileumet med 30 kg overvekt og slørete øyne fordi jeg «ikke er god nok», skal det sees på som akseptabelt?


Hvorfor er det sånn? Jeg vil føle meg god nok. For meg selv. Men om andre føler jeg ikke er det, så går det selvfølgelig inn på meg.

Damn. Jeg husker all mobbingen. Alle ordene. Jeg var rar, stygg, annerledes. Jeg ble ledd av, slått, hånet. Jeg reagerte ved å bli enda sintere. Og syk. Jeg ville ikke på skolen. Var konstant dårlig, og sleit i tillegg med immunforsvaret. «Kan ikke noen andre få plassen hennes, hun som aldri er på skolen» – sa en på VGS. Ei med barn. Ei i tyveårene. En del la jeg opp til selv, fordi jeg tok igjen i stedet for å gå til lærere og foreldrene mine. Jeg kunne vært en stille mus. Nei, jeg hadde ikke ADHD. Jeg hadde nettopp mista reservemammaen min; bestemor – da jeg begynte i 5. klasse. Jeg var ødelagt og utagerte. Jeg var usosialisert. Sint. Lei meg. Barnslig. Jeg var ikke som alle andre. Og det er helt okei. Jeg trodde bare at klassekameratene mine hadde vokst opp i dag. Vi er tross alt 25 år. 

Jeg kommer nok aldri til å bli godtatt. Men da er ikke de noe å samle på uansett. De som enda hater meg. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s