25 år og enda utstøtt. 

(Hei, du som leser, jeg deler dette på nytt, så bemerk dere datoen for innlegget før dere kommenterer! Dette ble skrevet FØR hele 10-års unionen ble planlagt og dramaet i etterkant, og er en oppfølging av innlegget «mobbing» som er fjernet den dag i dag.)

Jeg lurer på hva jeg har gjort over halvparten av klassekameratene mine fra barne/ungdomsskolen (Bjørnevatn, Kirkenes) siden de ignorerer meg, ikke godtar de venneforespørsler og enda ser de stygt på meg når jeg møter på de.  Hva jeg egentlig gjort galt? Er jeg ikke god nok? Er jeg ikke A4 nok? Vi er i 2017, hvorfor vokser ikke folk opp?

Vi har snart 10-årsjubileum (våren 2018), og tro meg – jeg har lyst at alle skal samles. Men jeg er livredd for å dra dit. Livredd for at jeg skal bli utstøtt siden jeg droppet ut i 10. klasse på grunn av sykdom som ble sett på som latskap, og teknisk sett ikke ble ferdig med skoleåret. Fullførte ikke. Jeg fikk en kommentar av en av mine mobbere for mange år tilbake «haha, må du gå 10. klasse på nytt igjen?» Kvalmt. Jeg måtte faktisk ikke det. Jeg fikk femmere og seksere det halve året før jeg droppet ut av VGS. Jeg skryter ikke, men jeg er faen ikke dum. Intelligens kan dessuten ikke måles fra karakterer.

Jeg ønsker bare å være meg, jeg. Alle har sine issues og alle har tatt sine valg og gått i forskjellige retninger. Så jeg skjønner ikke hva jeg har gjort galt. Jeg tror neppe noen av de leser dette, men jeg har alltid vært et mobbeoffer. Nei, jeg har aldri higet etter å være populær. Jeg ville bare passe inn. Leve et normalt ungdomsliv. I stedet vokste jeg opp i noe turbulente forhold, og fikk problemer med atferden. Noe som gjorde meg utstøtt. Er det min feil? Jeg husker så godt at alle hadde dyre klær og fine øyenbryn. De hadde ikke fregner og en eneste jeans som de måtte gå i hver dag.

Jeg sto utallige timer foran speilet for å sminke meg likt. Men det hjalp ikke. Jeg ble kalt stygg daglig. Jeg trodde på det. Aldri fikk jeg råd til dyre klær heller, uten å utdype hvorfor. Det endte med at jeg stjal, i senere tid. Hjalp det? Nei. Ble jeg tatt? Ja. Det er i ettertid at jeg har hatt noenlunde god økonomi og kunne kjøpe jeg ville ha (aldri havnet i bråk med en eneste huseier, har gode referanser, alltid betalt husleia og alltid stått til ansvar), men i følge mange er jeg en snylter, en NAVer. Og siden jeg er ufør, så var det tydeligvis ikke greit at jeg hadde råd heller. For når man er ufør skal man jo se syk ut. Så jeg skulle sitte på gata for å bevise at jeg var syk? For å rettferdiggjøre at jeg slutta på skolen? TROR DERE VIRKELIG JEG VILLE SLUTTE PÅ SKOLEN? Droppe utdanningen min? Aner dere hvor vanskelig det er å bli ung ufør? Vet dere hvor mye du må igjennom? Og så lenge jeg betaler mitt, hvem skal da si at jeg snylter bare fordi jeg prioriterer meg selv litt opp i det hele? Vil folk at jeg skal virke «fattig» og flisete fordi jeg må leve opp til sykdommen og «navingen»? Folk er sjuke i hue. Eller, tolkningen deres av andre er sjuk.

Ser hun ut som en som fortjente å bli kalt stygg?? Er det NOEN som i det hele tatt fortjener å bli kalt stygg? Nei. Er det noen som fortjener å bli mobba ut av skolen? Nei.

Jeg har prøvd alt for hardt. Alt for hardt.

Men det er nå meg. Jeg er samme jenta. Jeg har interesser. Hobbyer. Et fint sted å bo der jeg trives. En herlig person rundt meg. Jeg har fått oppleve masse, fått nye venner og fartet rundt. Ja, jeg er enda syk, jeg sliter med utmattelse, smerter mm. Jeg gjør ikke noe galt. Jeg er syk, men jeg lever. Jeg overlever. Jeg har opp og nedturer, men det er ikke noe jeg presser over på andre. Men jeg er åpen om det!


Hvorfor er jeg ikke godtatt? Og om jeg var en flisete narkoman, som dessverre hadde havnet på kjøret og bodd rundt om kring – gått på sosialen og «levd opp» til det alle trodde jeg skulle bli – hadde det gjort meg mindre verdt? Om jeg står der på jubileumet med 50 kg overvekt/undervekt og slørete øyne fordi jeg «ikke er god nok», skal det sees på som akseptabelt bare fordi jeg er ufør?


Hvorfor er det sånn? Jeg vil føle meg god nok. For meg selv. Men om andre føler jeg ikke er det, så går det selvfølgelig inn på meg. Uansett hvor mye jeg prøver å godta meg selv. Jeg har dager der jeg sier «hell yeah» og dager der jeg knapt klarer se meg i speilet.

Damn. Jeg husker all mobbingen. Alle ordene. Jeg var rar, stygg, annerledes. Jeg ble ledd av, slått, hånet. Jeg reagerte ved å bli enda sintere. Og syk. Jeg ville ikke på skolen. Var konstant dårlig, og sleit i tillegg med immunforsvaret. «Kan ikke noen andre få plassen hennes, hun som aldri er på skolen» – sa en på VGS. Ei med barn. Ei i tyveårene, når jeg selv bare var 17. En del la jeg opp til selv, fordi jeg tok igjen i stedet for å gå til lærere og foreldrene mine. Men hva hadde det hjulpet? Jeg kunne vært en stille mus. Nei, jeg hadde ikke ADHD. Jeg hadde nettopp mista reservemammaen min; bestemor – da jeg begynte i 5. klasse. Livet mitt var snudd opp ned, og det var INGEN som tok hensyn til det. At jeg nettopp hadde mista omsorgspersonen min, og flytta til mamma, som jeg knapt kjente.

Jeg var ødelagt innvendig, og utagerte. Jeg var usosialisert. Sint. Lei meg. Barnslig, i min egen fantasiverden. Jeg var ikke som «alle andre». Og det er helt okei. Jeg trodde bare at klassekameratene mine hadde vokst opp i dag. Vi er tross alt 25 år. 

Jeg kommer nok aldri til å bli godtatt. Men da er ikke de noe å samle på uansett. De som enda hater meg. Og jeg vet at de som ikke direkte hater, ler og fniser når ingen andre ser. Men vet du hva? Fuck dere. Fuck deg om du er en av dem og leser. Jeg er god nok.  

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.