Fly baby, fly

Du vet den følelsen der du kjenner FOR mye? Det går liksom ikke bort? Indre smerte. Legger meg på gulvet, prøver å ta meg sammen. Klatrer opp i stolen igjen, tenker at det kanskje kan hjelpe å skrive. Men egentlig gjør det ikke det heller. Det er et dypt sår som må lukke seg, gro. Selv om det kanskje ser lukket ut på overflaten, så vet vi at sår alltid gror innenfra. It takes time. «I aint’ got that time» sier jeg, men har jeg noe forbanna valg? Jeg har jo vært igjennom dette før. Skjønner ikke greia. Pull yourself together.

Ikke nytter det å ete is til du spyr heller. Ikke kan man sove 24/7. Det eneste jeg kan komme på som kan hjelpe er å reise hjem, få tankene over på noe annet. Gå tur med Ara. Løpe. Sove. Høre på «fuck you» musikk. Være med venner. Dra på fylla og gå hjem uten sko.. kanskje sove på trappa til bestemor fordi man ikke finner sjåfør hjem (jeg gjorde det en gang, faktisk.. la meg på verandaen hennes!!) 😛

Kanskje det vil hjelpe å blokkere. Alle nr. Facebook. Alt. Don’t wait for no answer. Åh, det hadde vært digg og vært hjemme nå! Men rommet mitt er ikke ferdig, så hadde måttet sove på sofaen, i mamma sin seng eller i telt. Da velger jeg telt, for mamma klager hver gang jeg snur meg og sofaen er full av hunder. Marius jobber jo, så han må jeg levne igjen her. Så da blir det meg da. I telt (nå kommer mamma til å kommentere om de jævla hyllene igjen!) 😛

Jeg er helt ærlig ekspert på å sette meg i situasjoner der jeg levner meg selv i søla etterpå. SRDFsdfsdfsefdSDXF.

Sitter enda å ser på flybilletter. Helt ærlig er grunnen min for å ikke dra hjem den forbanna flyskrekken. Ikke det at jeg må sove i telt, det liker jeg jo. Men flyskrekken. Det er vel snart fem måneder siden jeg var hjemme, og jeg har prøvd å manne meg opp til å reise siden mai. Men det har liksom bare blitt med tanken. Jeg som har flydd så mye i vinter og de siste årene, er det mulig at angsten virkelig skal sette seg så på bakbena? Det er liksom ikke verdt å ta den siste medisinen jeg har igjen til kriser, for å fly.

Jeg har uansett legetime i neste uke, og om jeg ikke møter opp der fordi jeg er på ferie eller i fengsel eller i grava – så får jeg høre det uansett. Med mindre jeg ringer dem og spør «pent» om jeg kan dra på ferie. Jeg vet jo at det er to-tre timer med dritt (i flyet), også er det over (med mindre man krasjer da, mulighetene er jo der.. lol) Men ja, det er egentlig vanskeligere enn man skulle tro. Jeg har ekstrem flyskrekk, og starter som regel «premedisineringen» en uke i forveien (satt på spissen), og når jeg sitter ved gaten er jeg basically dritings på vin (også satt på spissen, haha). Så sitter jeg der og rambler på telefonen i to timer før jeg lander og må hjem å sove av meg alt det der, som vanligvis også tar en uke (håper dere tar galgenhumoren her?), og da er jo halve ferien over.

I 2015, på våren.. så fløy jeg uten noe medisiner (det gjorde jeg på den tiden – på trass), og denne turen skulle vise seg å sette noen traumer på meg igjen. Flyet var stappfullt, og pilotene måtte ta over flyet manuelt fordi det ble så ille turbulens. Alle skreik og gråt der jeg satt, og når vi endelig landet så klarte jeg såvidt å stå. Fy faen. Det er langt i fra den verste flyturen jeg har hatt.. jeg har jo bodd i Hammerfest, og da kunne det ofte være 4-5 mellomlandinger i storm og orkan på små flyplasser i Finnmark. Har landet og lettet sidelengs, og da fikk jeg noe beroligende.. det hjalp ikke, for jeg satt med bena oppunder knærne og hørte på Rammstein til trommehinnene sprakk. Endte opp med at jeg tok sovepiller (allergimedisiner som gjør at du passer heelt out og sovner… jeg var uansett ikke gammel nok til å drikke) og måtte vekkes ved ankomst. «Hæ, er vi i Kirkenes?» 😛

Jeg er ikke noe fan av å «dopes» ned før flytur egentlig, for er i tåka i flere dager etterpå, føles det ut som. Det er ikke landingen som er verst for meg, men i det vi letter og jeg innser at her er jeg stuck i x antall timer. Det er samme følelse jeg fikk da jeg satte meg på den forbanna karusellen i Kirkenes som skulle vise seg å gi meg omgangssyke i en uke. «HEI DU JEG ANGRER SLIPP MEG AV». Nope.

Vel faen. Det hjalp faktisk å skrive. Er hakket mindre «sørgende.» Fikk meg en liten påminner og knekk før dette innlegget, men det hjalp faktisk. Sååå.. Aggis, ikke hør på trist musikk og post triste lyrics. Just move on! Tenk på fly. Og fylla uten sko. Og kaldsvette i telt. Just do it.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: