Feit?

Jeg ser meg i speilet og skjems. Skjems over å være så overvektig. 25-30 kg er gått opp på et år, og jeg kan egentlig bare takke meg selv og sykdom. Det er liksom ikke noe sykdom i seg selv (for min del!) å være overvektig. Jeg har ingen reell spiseforstyrrelse. Det er bare en kombinasjon av plutselig inaktivitet, smerter, depresjon og medisiner. Og usunn kost. Det er egentlig min egen feil. Men samtidig ba jeg ikke om å bli så syk da for et og et halvt år siden. Tilbakefall.

Jeg gikk opp i vekt da jeg begynte å gå igjennom lista av alle medisiner man kunne prøve som tenåring, også var det litt jo-jo i årene etter. Men jeg klarte til slutt komme meg ned i normalvekt. Det var fint det. Men det er så ubehagelig hvor stort fokus det er på fedme. For det er det jeg «lider» av. I følge skalaen. Ikke overvekt. Fedme. Ikke ekstrem fedme, but still. Jeg har vært veldig undervektig, undervektig, normalvektig, overvektig og fedme. Egentlig hele pakka. Sånn i løpet av hele livet. Og nå ser jeg meg lei av å være tjukk. Fordi folk behandler meg så annerledes enn da jeg var normalvektig. Men…. selvfølgelig ikke mine ekte venner. Det må jeg påpeke. De behandler meg ikke annerledes. Men folk ellers gjør det. Men det er jo da deres problem… eller?

«Åh damn, Aggis har gått sykt ned i vekt når hun bodde på østlandet.» Det var det jeg fikk høre når jeg flytta hjem for et og et halvt år siden. De var vant til at jeg var stor etter mange år med medisiner, drittkosthold, smerter og inaktivitet. Hele den suppa, den onde sirkelen.


Dette er ikke meg på mitt tynneste i fjor, men allikevel. Jeg poster ikke noe bilder som er TRIGGENDE. Dette er bare en helt normal kropp, og det er ikke noe konkurranse om å være tynnest. Bare for å ha det sagt.

Nå er jeg i den igjen. Jeg klarer ikke slutte å drikke brus. Og jeg trener ikke lengre. Jeg slutta å ri i vår på grunn av smerter. Og jeg orker faen ikke gå turer. Jeg vil bare trøstespise og drikke brus, og spise is. Medisinene gjør meg såå jævla sulten. Det er liksom en slags rus. Ja – sukker er rus. Når du får «rusen» din etter at hjernen og medisinene craver det, så er du ganske tilfreds. Så ser du deg i speilet og skjems, og nekter å gå på vekta.

Før gikk jeg på vekta hver morgen. Jeg hadde stålkontroll. Det måtte jeg ha. Bare for å være sikker. Nå gidder jeg ikke gå på vekta.

Jeg har vært større enn det jeg er nå. Men det har egentlig ingenting å si. Jeg hadde faktisk bedre selvtillitt før som stor, enn nå.


Nå «jukser» jeg må alle bildene mine for å ikke virke tjukk. Også tror folk jeg ser sånn der ut. Også får de sjokk. Men om jeg skal møte en venn, og personen synes utseendet er FEIL, så er det jo ikke meg det er noe galt med. En Tinderdate kan jeg forstå, eller andre datingsider… men jeg henger ikke på slikt. Det er egentlig fryktelig flaut å møte folk som bare har sett deg på bilder, uansett.

«Har du ikke tenkt å gå ned i vekt da, for helsa di.» Jo, ehh… jeg ønsker jo det. Men ikke for deg. Det blir for min skyld.

Just fake it?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: