Historien om rullekaka

I går steppa jeg på vekta siden det var to uker sisden sist… BAM – 99,3 kg! 3-4 kg opp på to uker, tuller du?? Jaja, hva skal en si. Jeg har aldri veid så mye (på mitt meste har jeg vært 95 kg, men da gikk jeg forsåvidt på veldig mange medisiner og raste ned når jeg slutta), men heller aldri hatt en meget annerledes livsstil som deprimert enn nå, så det må vel være alderen som sniker på – som gjør at «vektoraret» utvider seg MER enn vanlig. Neida, jeg kommer tilbake til hvorfor…Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det blir verre enn det har vært, siden jeg vanligvis pleier ligge stabilt. Livsstilen, PCOS og alderen, vil jeg tro. Pluss at 90% av de som hadde gått av Lamictal i en Facebook-gruppe sa at de gikk opp av å slutte. Jeg har jo veid 93-95 siden i sommer, så…. ingen vet hvorfor jeg plutselig snart bikker 100? Ingen anelse om hvorfor folk går opp av å slutte på Lamictal, men alt er jo mulig. Men jeg vurderer seriøst og begynne å røyke og ta en slankeoperasjon. Høh. Må nå le litt. Jeg har en slags traumatiserende tanke om å bli sengeliggende som 400 kg med Marius som «caretaker», der jeg må heises til legebesøk, og vaskes og mates der jeg befinner meg. Grøss.

Et bilde jeg aldri ellers ville lagt ut. Ble tatt i går.

Neida. Men livsstilsendring er ikke bare bare med depresjon og smerter, og det er ikke gjort på en dag, det tar tid. Og jeg må si at det er fryktelig demotiverende å ha gått opp alt jeg klarte gå ned, siden jeg gikk på en smell mentalt i slutten av 2015 og måtte ty til medisiner. Depresjonen var på en måte en slags kickstart. «Jeg orker ikke mer, jeg setter meg ned å spiser medisiner og livet er bare bæsj» – er ikke akkurat faktumet, men depresjonen tenker sånn. Men ja, mye handler om å gi opp når du er deprimert. Å være bipolar er ikke noe jeg kan velge bort – ei eller PCOS, og jeg kan ikke trylle fram drivkraft. Men nok om det. Det ER SÅ MANGE SOM HAR DET VERRE! Og det handler ikke nødvendigvis bare om størrelse og vekt, men om å ha en ok helsesituasjon.

I februar 2016 veide jeg 66 kg, men etter å ha forsøkt diverse medisiner på nytt, så gikk jeg sakte men sikkert opp igjen. Så ble jeg deprimert igjen etter å ha vært hypoman en periode, og da lå jeg bare der – og spiste, og spiste. Ikke mer enn vanlig egentlig, jeg overspiser sjelden, det er bare det at jeg kun ønsker et par typer måltid – som defintivt ikke er noe sunne. Jaja. Selv om jeg per dags dato bare sitter igjen med sovepillene, så er bivirkningene av de – nemlig – sult. Ekstrem sult. Spesielt om natten. Dere kan lese om det et par innlegg lengre ned, «100 nozinan i rømmegrøten» – om dere vil. Jeg unngå helst å ta dem, for da står jeg ofte opp å spiser – som i natt, men nå er det nærmest umulig å sove uten. Jeg har seriøst vurdert å låse kjøleskapet, men har funnet meg gnagende på både tørre knekkebrød og hva enn som måtte være tilgjengelig. Men la oss komme tilbake til det senere. Det var PCOS jeg ville nevne.

Jeg har jo som sagt diagnosen PCOS, og jeg har insulinresistens. Den diagnosen fikk jeg i 2012, og jeg begynte å få utstabil menstruasjon i 2007, og det var da jeg begynte å legge på meg. PCOS fører også til en god del smerter, men det er en annen sak. Hvis du ønsker kan du jo google det, men bildet over forklarer en del. Uansett… Jeg var tynn da jeg var yngre, så jeg var ikke så veldig opptatt av hverken kosthold eller vekt på den tiden. Jeg spiste hva jeg ville, når jeg ville. Jeg hadde hest og hund og var relativt aktiv. Jeg ante ikke at jeg hadde noen diagnose, og i 2009 veide jeg 75 kg (noe som er helt kurrant), selv om jeg ikke skjønte hvorfor jeg gikk opp når jeg hadde veid 55 kg og hadde det bra slik.. men jeg hoppet raskt opp til 85 kg på bare et halvt år da jeg gikk på videregående, tross mye aktivitet. Altså fra 2009 til 2010. Da gikk jeg riktignok også på medisiner, den typen som gjør at du legger på deg. Etter jeg slutta på medisiner fortsatte jeg å gå opp, og endte opp på 90 kg. Jeg begynte så på medisiner igjen, og endte opp på 95 kg. I 2013 slutta jeg på nesten alt, og lå stabilt mellom 85-90 til jeg begynte gå ned – sakte men sikkert, i 2015. Det er veldig jo-jo, men beviser at jeg sjelden klarer ligge stabilt. Insulinet mitt er helt kørka. Det tåler absolutt ikke karbohydrater eller sukker, og vil gjerne ha forbrent vekk sjela mi om det kunne valgt selv. Haha.

Dette er et bilde jeg i alle fall ikke er komfortabel med å legge ut! Men det viser altså bare forskjellen. Der var jeg 17 tror jeg, og her under er jeg avbildet i 2016. Det viser hvor annerledes en ser ut når man er mindre, og hvor mer sosialt akseptert det er. Hvor mye mobbing som kommer av overvekt er en helt annen sak. Ikke kan du ha på deg en dritt uten å se ut som en sekk, eller et pølseskinn.. jeg er glad «Line fikser kroppen» går på TV akkurat nå!PCOS er en diagnose som ofte er knyttet til barnløshet, og de fleste som kjenner til den – forbinder den med det. Men det er bare forbokstaven. Det som er verst er midjevekten, og det å ha vanvittig tynt hår. Det å ikke klare gå ned uten å slavisk følge et eller annet opplegg, og det å ha symptomer som er totalt uønsket som kvinne. Kan man gjøre noe med det? Ja, men det er ingen fasit for hva som fungerer for hver enkelt.

Du tenker kanskje at jeg faktisk bør skjerpe meg og gjøre det samme som jeg gjorde i 2015, eller kaste meg på en eller annen diett og suse på trening.. Men helt ærlig er det fysisk umulig for meg å gå 3-8 km daglig som før, det er rett og slett ikke noe jeg klarer eller kan per dags dato. Nå er jeg feks hjemme i Kirkenes, og jeg er så deprimert at det eneste jeg ønsker er å sove en hel uke. Det verker i leddene, og ute er det ganske kaldt. Klaging, sier du? Might be! Might be. Det er andre som har det verre som sagt. Det eneste jeg tenker at jeg nå skal snu på kostholdet, og se hva som skjer. Jeg spiser generelt sett veldig lite dritt i store mengder, det er brus og fete middager som er problemet. Det er alt alt alt for mange kalorier i forhold til det som forbrennes, og det virker som om forbrenningen er gått ytterligere ned. Insulinresistensen er tiibake med full kraft, og om jeg ikke kutter ut sukker så ender jeg opp med diabetes tupe 2. Og siden jeg ikke beveger meg nok, så må det da følges enda mer slavisk enn når man beveger seg. Jeg klarer ikke en gang dra å ri lengre, og det er veldig synd. Jeg skulle veldig gjerne vært bedre.

Tilbake til overskriften? Jeg ba mamma la være kjøpe dritt. Men hun gjorde det uansett, så jeg endte opp med å stå opp i søvnet og spise en rullekake. En hel rullekake. Og en julebrus. Hva faen?? Mamma spiser wienerbrød, loff og alskens, men hun går ikke opp. Takk pappa, for genene. 😛 Men nå skal jeg dra hodet under dyna og prøve å tenke på noe annet. Ingenting å gjøre med saken i dag uansett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: