Kynisk og jævlig men nydelig ærlig

Hvordan går man på veggen egentlig? Bare løper rett i den så du får hele sulamitten midt i planeten? Eller går du rolig i mot, vel vitendene om at du vil bli stående fast. Kanskje stangende mot veggen. Er det sånn man møter veggen?

Det er vanskelig å spise og grine samtidig, ikke minst skrive. Men hey, har man gått på veggen så må man jo få til det meste. Du kan i det minste gjøre noe der du står og stanger.

Nå har jeg vært hjemme i Kirkenes i en uke, og jeg kjenner at jeg vil hjem. Ikke fordi det er helt forferdelig å være hjemme. Ikke fordi at jeg har krangla med mamma. Nei, rett og slett bare fordi depresjonen gnager helt ned i margen.

Her er platene som mamma skjærte ut for å ha foran ytterdører slik at ikke Hugo skulle gå ut når han var her på besøk med oss. Måtte du hvile i fred. Jeg kan ikke skjønne det, og jeg føler jeg bærer en ti kilos sekk med dritt på ryggen helt alene. Men du vet, folk har nok med sitt, og når du bare svarer «hmmh» hver gang noen spør deg om hvordan du har det, så kan du vel strengt tatt ikke klage. Men jeg vil ikke snakke om det. Jeg har lyst å sove det vekk. Vil ikke føle. Vil ikke tenke. La det være en drøm. Det er ikke ekte.

Neste helg er det fire år siden Kevin sa hadet til meg og forlot. Jeg klarer ikke snakke om det heller, og jeg blir kvalm av at andre nevner det. Og i februar er det fire år siden min kjære Sara døde. Det er utilgivelig, verden. Helt utilgivelig. Du, verden. Du bare røsker dem fra meg.

Det er selvfølgelig gode nyheter der ute. Jeg har gjenlevende mennesker jeg elsker (jeg skal aldri mer knytte meg til et dyr). Men kjærligheten er så lukket. Det er som et svart teppe som er dratt over. Når noen dør, så vil jeg sitte der og lure på hvorfor i alle dager jeg ikke klarte være mer med vedkommende. Hvorfor jeg ikke la en arm rundt. Spiste middag sammen. Hvorfor jeg satt der som en zombie uten å gi uttrykk for noe.

Men jeg lever for dem. Jeg lever for den varme følelsen og frykten for å tape flere. Derfor velger jeg å åpne øynene når jeg våkner. Derfor velger jeg å ikke sove døgnet rundt. «Du er svært deprimert»- får jeg høre. Ja, kanskje jeg er det da, og det er ordet jeg har brukt i alle år. Kanskje det er ordet du bruker. De. Du. Dem. Menneskene. Så er jeg vel det da. Men jeg orker ikke prøve å skille en bipolar depresjon, og sorg. Jeg vet ikke hva som er livet, hva som er såkalt sykdom, og jeg har ikke troa på å forgifte meg med antidepressive medikamenter for å glemme hvem jeg er og hva jeg føler. Det er jo det eneste jeg har igjen. På godt og vondt, de forbanna følelsene. De kan gnage og spise meg opp til det ikke er mer igjen. Det får så være. Livet er som det er. Det er tross alt gode ting også. De er bare vanskelig å se i mørket.

Det kalles ikke bare depresjon/bipolar eller PTSD, som papirene sier. Det kalles sorg. Det kalles å lukke døren. For alt. Det blir til sinne – det blir til tårer. Til håpløshet, til frustrasjon. Til angst, til flukt. Et mentalt fengsel. Det kalles livet.

Jeg gir egentlig blaffen i om folk bryr seg om at jeg har det vondt eller ei. Jeg gir blaffen om de er der for meg eller ei. For nå er jeg rimelig død på innsiden. De kan ikke gjøre noe uansett. Bare hold avstand. Det vonde forsvinner ikke av sympati. Det vonde forsvinner ikke av å bli holdt rundt. Og teknisk sett er det slemt å skyve alle unna, men har jeg noe valg? Lyv og smil. Jeg fortjener ikke sympati. Jeg har bedt om dette selv (der kommer skyldfølelsen inn, og tro meg – DET ER HELT VANLIG!), selv om mennesker forsiktig prøver å komme med rolig tilsnakk om at det ikke er min feil. Kjære dere, jeg har gjort store feil. Store store store feil, og jeg må ta konsekvensene. Det hadde kanskje skjedd uansett. Men valgene jeg tok, de kan aldri gjøres om.

Sjela mi revner i tusen biter, og jeg er ikke sikker på om jeg har en sjel lengre. Hva er dette. Hva er hva. Hvorfor. Hvorfor er jeg bevisst. Hva er verden.

Og om du ikke forstår hva jeg formidler. Hva jeg går igjennom… det er helt greit. Bare lukk vinduet. Ignorer det og lat som ingenting. Det er uansett ikke noe som forandrer seg.

Sånn er det bare. Verden kan rett og slett bare dra til helvete. I hvert fall akkurat nå.

2 kommentarer om “Kynisk og jævlig men nydelig ærlig

  1. Noen ganger vil en bare skrike, noen ganger vil en bare ut. Det er mange mennesker i dag som føler seg helt fortapt, stengt inne. Hvorfor er det slik? Hvem bygde fengselet til å begynne med? Hvorfor føler så mange seg så innelåst, i et fengsel en gang på gang får vite er selvforskyldt?

    Ingen vil være syk. Ingen vil dø. Vi er syke fordi vi ikke har råd, lenger, til sunn mat, fordi det kalles økologisk og tømmer lommeboka. Vi er syke fordi vi ikke får nok «input» fra de rundt oss, når vi selv stenger oss inne. Vi stenger oss inne fordi det er noe vi ikke forstår som skader og som sårer oss. «Tankefengsel» kommer av at en må forsvare seg mot noe en ikke forstår, men som en vet er der.

    Kanskje det er greiest å innse at problemer og utfordringer ikke er ens egen skyld, men at samfunnet har gått den retningen. Og at alle mennesker med fine vakre masker har en skjult bakgrunn, og at de fleste egentlig er fulle av problemer. Skjulte problemer.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.