The everyday life

Bortkastede kinobilletter til siste Fifty Shades of Fuck, og fet t-sone. Det er det jeg tenker på. Spiser friskies is.. klokken er tre på natten, og jeg liker det egentlig – å våkne nå. Jeg er jo syk (influensa), så hva faen. Elsker stillheten. Roen. Ligger på rommet mitt og funderer over livet. Kan skrive. Tenke. Gi ting mening.

Halve Norge fikk ikke kjøpt seg billetter til Eminem, så de går for 5000 på Finn.no, det har jeg i alle fall fått med meg før jeg sovnet. Nei, så desperat er jeg ikke. Dessuten har jeg 1 kg med Bonbon – søppeldynga. Og fet t-sone. Så jeg er ikke kvalifisert for å kjøpe noe som helst, desssverre. Dessuten har jeg allerede øremerket pengene for både februar, mars, april og juni. Kanskje jeg får råd til å gjøre noe med den fete t-sona i mai. Vi får se? Nå kommer skatteoppgjøret snart uansett.

Kanskje det er denne som er problemet. Eller mangelen på vitaminer. De ligger forøvrig nederst i reiseveska mi, som igjen ligger i skapet med en koffert over. Slang det bare inn der for å unngå å se det. Men jeg burde vel ta vitaminer. Nå er vel lagrene snart tomme. Kanskje derfor jeg har så store problemer med å tenke.

Men!!

Jeg skal ha den nye Sisley primeren. Den koster 1500 kroner, og jeg får sikkert solgt den for nesten samme prisen om den ikke passer meg. Sånn er Norge i dag. Desperate forbrukere. Fifty Shades of billig champis og Eminem billetter. Og selfølgelig Sisley primers. Det må vi ikke glemme!

Jeg orker ikke skrive om «tornene som spiser meg opp innvendig, og min mørke sjel som gnager på minnet langt der inne» – i dag. Det får være nok med et par ganger i halvåret der du skriver dype innlegg om hvor hardt livet er – i metaforer. Men livet er nettopp… dette. Døgnrytme, friskies is og Bonbon. Jeg skal sette på Netflix. Driver å ser Skins om igjen, siden det må være tøffere å bli hjemløs og bruke sine siste penger på ecstasy og feste med akvariefisken din. Serieanbefaling by the way, du finner den på Netflix.

Jeg har spist opp sjokoladepålegget. Faen.

Også lurer jeg på hva jeg skal gjøre med «sosiale medier»- situasjonen. Jeg er ikke på Facebook eller messenger for tiden. Og det er deilig. Jeg er på Instagram og Snapchat, og der skjer det innmari lite for å si det sånn. Vel, det skjer vel noe – men jeg er for tett i pappen (bokstavelig talt, jeg føler meg som en anemone) til å få med meg alt. Så jeg velger heller å lese Allure og sjekke Jodel fem ganger i timen i stedet (må holde meg litt oppdatert.) VG + gikk nemlig ut, og jeg har et øre på kontoen min, så det er utelukket. Frustrerer meg at Sephora ikke har Klarna. Men snart melder vel Marius meg på den svenske kanalen «5» sitt program «maniske samlare.» Marius har jo ikke mer plass på grunn av sminke (sminken er liksom på vei over i hans del av stua), og han kjøpte seg en blomst i dag. Et jævla tre. Den står på PC-pulten hans. Jeg skal sette en foundation ved siden av treet hans og se hvordan det går. Gir dere en oppdatering.

Dette er det jeg bruker mest nå av et tonn sminke jeg ellere eier. Der er da ikke så ille? Alt annet klassfiseres som pynt for øyeblikket.

Anyways. Det er vel på tide å ta resten av smertestillende og antibiotika nå, før det går helt ut av systemet- og jeg blir liggende å grine i lidelse. Det er en sånn type influensa hvor du ikke klarer tenke klart. Du vil bare sove, og du klarer knapt å snakke med noen. Pappa sier jeg må drikke mer, men jeg drikker så mye at jeg burde hatt kateter. Det er ingen som orker å løpe på do hvert tiende minutt med mindre man er gravid. Eller har urinveisinfeksjon. Da er det liksom innafor. Dessuten surkler det i brystet som om jeg har kols, og astmamedisinen hjelper bare så som så. Men jeg klager ikke. Hører du?? Haha. Jeg klager ikke!!!

Du tenker kanskje at man ikke klarer skrive et blogginnlegg når man er så syk (du’h). Men det var ikke så ille når jeg våknet nå, kanskje en 5er på skalaen. Kanskje fordi medisinene fremdeles henger igjen. Men du skulle sett meg tidligere i går (siden vi er passert midnatt), det var som å våkne opp fra en 300-år lang dvale som vampyr. Det var bare å koble til ledninger med tilskudd, blod og medisiner for å få i gang systemet. Varmeflasker ble iverksatt, og sakte men sikkert tinte sjela mi opp, og jeg klarte puste igjen. Vel, for å si det som det er… det tok en time før jeg klarte spise. I rest my case.

Men nå må jeg gå. Skjermen blender meg med sine ti tusen watt, og øynene ruller bak i hodet. Blogges liksom daa. ❤ ❤ ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: