«Ikke vær redd for avskjeder. Å ta farvel er nødvendig for å treffes igjen.»

Sorg. Det er et så misforstått ord. Et ord som sjelden brukes, men som omgir oss med sin voldsomme kraft. Alle opplever vi en form for sorg i løpet av livet, noen større enn andre. Men hva vil det egentlig si å oppleve en «større» sorg enn en annen? Vel, det ble litt feilformulert, for sorg har mange former. Å føle seg trist er ikke nødvendigvis en sorg, men det kan også være dét. En sorg kan komme, og den kan gå. Den kan bli, og den kan sette seg fast. Vi vet aldri hva sorgen gjør. Hva den planlegger.

«Men sørger du enda da, det er jo så lenge siden», «det virker ikke som du sørger, du er jo ute blant folk.»

Dette er to ting jeg ofte har fått høre. Jeg kan ikke si at jeg sørger om jeg drar på fest. Og om jeg sier at jeg ikke kan dra på fest fordi jeg sørger, så burde jeg vært ferdig med sorgen. Jeg tror det handler om mangel på forståelse, og mangel på aksept. De fleste klarer ikke sammenligne sine egne sorger med andres, og det er helt greit. Men en hver sorg bør respekteres, og der inkluderes både kjærlighetssorg og tap av kjæledyr. Ja, til og med sorg over tapte vennskap, eller sorg som omhandler seg selv og sitt liv – som at man har en sykdom, for eksempel. Eller ikke strekker til.

Som regel er sorg forbundet med ett ord; døden. Det er det folk flest forbinder med ordet i seg selv.

«Sorg er en følelsesmessig tilstand som blir utløst av sterke emosjonelle nerveimpulser. Sorg er en tapsreaksjon, såsom for eksempel bortgang av en nær slektning, plutselig eller progressivt forløp av en sykdom eller gjennom psykisk sykdom, etc. Wikipedia«

Slik defineres det. Sånn, ganske enkelt og greit. Men om du setter deg ned og leser artikler, så får du vite at sorg er så mye mye mer. Den er altoppslukende, og den kan komme som et grått teppe som gjør verden uvirkelig og rar. En sorg er ikke en sykdom, men det bør defineres som en lidelse om den er komplisert. En eller flere sorger kan føre til PTSD, og en sorg kan være et evigvarende traume om den ikke blir bearbeidet. Ofte er et traume sammensnevret med en sorg.

Jeg sørger. Hver dag.

Og nå skal jeg fortelle om mitt første møte med døden. Jeg tror jeg er klar for å skrive om den.

Hver dag tenker jeg på de. Sorgene. Bevisst og underbevisst. Sorgen tok tak i meg så alt for tidlig, og den satte livet mitt på pause. Den første sorgen jeg opplevde var ikke et permanent tap, men et midlertidig tap av en omsorgsperson. Og det var en sorg som gjorde meg nummen, sint, kald og rar. Deretter kom sorgen over et permanent tap. Døden. Døden kom som en flodbølge, og jeg visste ikke hva det innebar. Jeg var gammel nok til å skjønne at det betydde «borte», men ikke moden nok til å forstå hvor permanent det var. Først kom tårene. Sjokket. Og i løpet av en time hadde jeg skjøvet unna mine to nærmeste omsorgspersoner på det tidspunket. Jeg ville ikke snakke. «Gå bort.»

Jeg gikk rundt som en bipolar (som i – gråt i det ene øyeblikket og latter på trampolina i det andre) zombie gjennom hele prossessen. Og med prossessen mener jeg alt som skjer når noen dør. Mennesker og familiemedlemmer som samles. Stumme, sinte, redde, forvirra. «Begravelsesmannen.» De jævla rundstykkene med skinke og egg. Kake. Svartkledde forvirra lus som oppfører seg som om det var julaften. Hva med å sette seg ned å holde kjeft?

Det var slik jeg opplevde det.

Enda skulle vi absolutt ta et pokkers familiebilde i hagen. Solen skinte alle i fjeset, og det så ut som noen prøvde å gi liv til et forderva selskap. Det virket ikke. Pappa kneip seg fast i skuldrene til mamma, og alle hadde øynene lukket. Solen. Den prøvde vel? Vel og merke fant jeg også bilder av meg selv, liggende på rygg i senga i svarte klær – med henderne i kors. Vi skulle leke død. Ikke bare var døden en lek, men den var uforståelig. Katten vår hadde fått kattunger, og det skulle liksom være plaster på såret.

Jeg så henne.

Hun var veldig død. Og veldig kald. Og da fikk døden en ny betydning. Den var… kald? Det var som en kald, bleik deig. «Hallo, er du der?» Nei. Dessverre. Sorgen var allerede festet seg i roten av meg, og jeg skjønte, men jeg skjønte samtidig ikke.

Huset mitt var plutselig omgitt av ukjente mennesker, og rommet mitt var ikke lengre mitt. Jeg var sistemann i rekka, og den som ble prioritert sist. Det er nok noe av det som gjør traumet så stort.. at jeg ble jaget fra mitt eget hjem. Så i trass og sinne, så satte jeg meg langt bak på kirkebenken og surmulte. De andre hadde virkelig tatt over kongeriket. Og, er jeg over det i dag? Nei. Jeg kommer nok aldri til å bli helt over det. Men så tenker jeg meg om og forstår at en sitteplass og et hus ikke har så mye å si. Det var plassen i hennes hjerte som jeg hadde – som betyr noe. Plassen under dyna, den som bare jeg fikk.

Det plager meg uansett (nok) at hyenene gikk løs på tingene og huset som om det var gull og gods. Men det var det vel, for dem. Alle skulle ha en del av gullet. Jeg var ikke gammel nok til å skjønne at jeg burde tatt det som betydde noe for meg mens jeg kunne, og bedt alle om å stikke hodet i jorda om de spurte.

«Det hvite rommet.»

2002. Det var blitt vinter, og stillheten hadde naturligvis senket seg. Sammen med metervis med snø. Jeg bodde ikke lengre i huset, selv om jeg var der innimellom. Spesielt i helger. Men det var ikke det samme. Huset var dødt. Sjelen var forlatt åstedet, kan man si. Rommet mitt var hvitt, og jeg hatet det. Fra å være mitt rom, var det nå blitt til en rom som representerte tap, død, sykdom. Møblene mine sto der, og noen få ting. Og jeg sto i vinduet mitt på natten og så på stjernene ute. Det var første gangen jeg virkelig følte på tomhet. Den tomheten har forfulgt meg siden. Og jeg skjønner nå at det var uvirkelighetsfølelse. Følelsen av å stå og se på universet, helt alene.

Døden ble min venn. Og sommeren kom.

Sommer. Midtnattsol. Jeg brukte hustelefonen til å ringe søskenbarnet mitt, og kunne sitte i telefonen hele natten. Jeg snudde døgnet, og jeg satt i stua hele natten og så på Canal Digial å snakket i telefonen. Også gikk jeg i dusjen og brukte opp varmtvannet, for i vannet kunne jeg tenke. Det var et fristed. Deretter løp jeg på fjellet over huset som en vill gaselle. I midtnattsolen. Jeg var hest. Men det var bare helt til regningene kom. Strømregningen, telefonregningen. Da ble jeg jaget ned til pappa, og mellomdøren ble låst. Onkel dro til Brazil, og jeg lå i sengen hans og hørte på Linkin Park. Jef var solgt. Dessuten fant jeg et skrujern, og stakk opp og hentet hustelefonen. Vrang.

Så skulle altså livet gå videre? Det gjorde det, på mange måter. Hvordan ender man en historie som denne? Vel, nothing really ever ends.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: