Ankeret

Fokus. Pust. Musikk på ørene. Bokstavene foran meg. Tanker som flyter.

Får jeg noen sinne samlet dem? Tankene? Og hva er tanker, og hvorfor tenker jeg? Hvor kommer tankene mine fra, og er jeg bevisst? Hvem er jeg, hvem er du? Vi går rundt på asfalt. Vi vet hvor vi skal. Vi handler mat, vi spiser. Vi ler. Vi er intime. Vi repeterer oppførsel. Vi gjør det som gir oss belønning og a «goodfeeling», og vi dropper de tingene som gjør oss vondt. Mén – ikke alle.

Så hvordor repeterer vi adferd som gjør oss vondt? Hvorfor bryter hjernen ut av mønsteret, og søker «goodfeeling» i fra ting som ikke er gunstige for oss? Vi er klar over faktorene miljø og oppvekst. At straff kan være trygt. At vi søker trygghet og oppmerksomhet, selv om den er negativ – fordi det negative er bedre enn ingenting. Men jeg er interessert i hvordan hjernen faktisk reagerer når man begynner å repetere adferdt som ikke er bra for en. Hvordan vi kan trene oss opp til at vondt er «godt», og hvordan hjernen programmeres til å bli stuck i er slik mønster.

Vi har overspising eller sult (og oppkast). Spilling. Selvskading. Trening. Manipulasjon og svindel. Sex og onani. Porno. Rusmidler. Samling av gjenstander. Vasking. Og nå snakker jeg eksempler som er overdrevent. Alt dette handler også mye om kontroll, følelsen av mestring. Dopaminet som utløses når vi gjør noe vi føler vi mestrer, eller gir oss en slags tilfredstillelse. Men kan det skje alle, eller er det bare noe som skjer enkelte basert på genetikk, oppvekst, miljø – eller er det rett og slett en måte hjernen DIN fungerer på? Rart forklart, men okei.

Det er så mye forskining på hvorfor vi gjør som vi gjør. Hva som er normalt og hva som er unormalt. Det eneste jeg vet er at vi kan «omprogrammere» hjernen og dermed endre tankemønster. Deretter vil tankene kunne endre følelsene, og dermed handlingene. Men det er mennesker som rett og slett får «blåskjerm» når samfunnet prøver å «omprogrammere» hjernen. Det krasjer. Og der kommer poenget inn. Hjernen. Den er unik, og hver person oppfatter og handler ulikt – selv om det virker likt for mange.

Du vet når det postes noe (et bilde eller en tekst) som vi «alle» kan relatere oss til? Vel, hver eneste person oppfatter det på sin egen måte, selv hvor likt vi måtte føle det. Hjernen forteller deg «ah, en slik situasjon har jeg opplevd da og da», og venninna di kan si det samme, men vi oppfatter det ulikt, for vi har forskjellige bakgrunner, og forskjellige måter å løse ting på. Forkjellige hendelser. Vi tenker forskjellig. Jeg kan dessverre ikke gå inn i hodet ditt og forstå. Det kan ikke engang framtidige AI’s og de mest avanserte algoritmer. For de er nemlig basert på tankegangen til de som programmerte de. Vi kan ikke oppfatte andres bevissthet.Vi kan bare gjette.

Så hvorfor går vi til psykolog for å endre på den repetive og destruktive adferden? Ikke fordi de kan forstå oss og hvordan vi tenker, men fordi de følger modeller basert på forskning der det hovedsakelig går ut på å «hjernevaske» vedkommende. Det høres ut som en konspirasjonsterori, men det er ikke det. Det behandlingsmodellene oftes baseres på er å få deg til å endre måten du tenker på. Men nå finnes det utallige metoder å få et menneske til å tro noe annet enn virkeligheten på. Som angst. Den er ofte irrasjonell, men noen ganger er den faktisk reell. Og enkelte terapimetoder kan faktisk få deg til å kaste frykten for hva enn det måtte være. Hvor sykt er ikke det?

Hjernen er unik. Den er lettpåvirkelig, og det er ofte fordi vi er såppas lite bevisst. Den jobber som en datamaskin, «bak kulisssene», og alt vi oppfatter med sansene våre påvirker den. Men dette er vi svært lite bevisst på, og vi forstår ikke alltid oss selv eller adferden vår. Det er som å sette seg foran datamaskinen. Du vil ikke alltid forstå hvordan den tenker. Hvordan de algoritmene fungerer, og hvordan den velger å løse oppgavene. Men når du faktisk setter deg inn i det er det latterlig enkelt, og ti tusen ganger mindre komplisert enn hjernen i seg selv. Hvorfor tror du vi ikke har laget kunstig intelligens som fungerer på lik linje som mennesket? Vi kan trene hjernen vår. Vi kan overkomme alt. Vi kan få oss til å tro hva som helst. Vi kan skape psykoser. Er ikke dette noe vi fokuserer alt for lite på? Der vi går på asfalten, med musikk i ørene. Uten å egentlig forstå hvorfor vi kan gå. Hvordan vi kan høre musikk. Og hvordan vi vet veien dit vi skal. Og hvorfor vi føler det vi gjør.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: