Flying

Livet har virkelig gitt meg mange tøffe oppgaver. En av dem er å akseptere at mennesker er som de er, selv om de ikke er grei – hyggelig – dømmende. Selv om de ikke er noe «å samle på.» Selv da, så er min oppgave å akseptere mennesker. Ikke dømme. Se hva som er dypt på innsiden av hver person jeg blir kjent med, og veilede. Hjelpe. Være en støttespiller.

Oppgaven min med å hjelpe andre har jeg visst lenge. Og jeg brenner meg gjerne ut for den. Selv om sjela mi brister, og tårene renner – så gir jeg ikke opp. Og jeg vet at jeg har mange liv igjen etter dette om jeg bestemmer meg for å fortsette min reise. Reisen som handler om lærdom. Lærdom fra a-å, ying, yang – frykt, kjærlighet, godt, vondt. Jeg har selv valgt dette livet, og jeg har selv valgt å måtte jobbe meg gjennom disse oppgavene. Se på det som en stor innlevering… den leverer jeg inn når jeg går heden.

Dette er sikkert bare tull for andre, men det bryr meg ikke – for jeg bryr meg ikke om jeg blir dømt. Jeg har ikke behov for folk som dømmer meg, selv om oppgaven min er å akseptere de som ikke aksepterer meg også. Det er en veldig hard oppgave, og spesielt når man er en såppas sensitiv person som meg. Som blir lei meg, gråter. Som bruker mye energi på ting «som ikke er verdt det.» Men det er bare sånn livet mitt er. Og det er bare sånn det kommer til å bli.

Jeg er på en reise. En sti. Jeg velger vei, går meg bort, snubler – faller. Slår meg. Velger en ny sti. Møter en vakker solnedgang. Går inn i mørket igjen.

Jeg vil ikke kalle troen min for noe tro. Jeg har ingen religion. Ingenting. Jeg bare føler og vet på innsiden av meg, og det er mitt, ingen andre sitt. Det påvirker ingen andre, og jeg prakker ikke nine syn på andre mennesker. Jeg bare er. Men er det er ikke akseptert.

Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Om folk tror jeg er religiøs, psykotisk, sprø, gal… det bryr meg ikke. For det er ikke dems problem. Den dagen du begynner å legge deg opp i hva andre føler, liker, tenker, bryr seg om – da har du et problem. Det er ikke rart at det ikke finnes menneskefred.

Men denne planeten og dimensjonen er ikke laget for bare kjærlighet. Vi er en skole av levende organismer. Vi skal lære, vi skal finne våre meninger. Vi trenger både frykt og kjærlighet. Ondt, godt. Balansen som gjør at alle lærer. Selv om absolutt ingen ser det. Men tro meg, når du går heden – da vet du. Da vet du alt.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.