Rise up

Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre. Jeg er stuck, og uansett hvor mye jeg planlegger og prøver – så ender jeg opp der jeg startet. Det er noe jeg gjør feil, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre annerledes for å få et annet resultat. Nå er jeg dessuten i en depressiv fase, og ekstremt søkende etter kontakt (på grunn av personlige grunner – ting som skjer rundt meg og mennesker jeg ikke vil eksponere.)

Så ja, jeg vet ikke lengre. Jeg har prøvd så langt det lar seg gjøre med mine problemer. Ikke kan jeg være ærlig om tankene mine heller, for da vil folk bare bli bekymret eller frustert – eller ditche meg. Eller kjefte… Nå slettet jeg alle sosiale medier fra telefonen (appene), så får folk bare styre med sitt. Jeg skal bli like kynisk som alle andre (misforstå meg rett?), og en dag eksisterer ikke de menneskene i mitt liv – for jeg trenger virkelig ikke mennesker som forventer at en skal være glad og lykkelig og ordne alt selv. Jeg trenger ikke mennesker som synes jeg er til bry, eller ikke er bra nok.

Jeg ler av såkalte «eksperter» her i livet, de som har funnet ut alt, og ikke har empati eller forståelse for at verden ikke bare er en dans på roser. Jeg vil gjerne ha mennesker rundt meg jeg kan connecte med, og som viser forståelse og inkluderer meg. Men heeey, folk er kyniske og ego. Nå er ikke jeg perfekt, men spør hvem som helst av mine gode venner – når har jeg sviktet dem, og hvor ofte har ikke jeg satt de foran meg? Men nå forventer jeg ikke at nye vennskap skal være slik. Folk er opptatt av sitt. Og jeg har selvfølgelig full forståelse for de som selv sliter og ikke har plass til mer! Det er ikke enkelt å sjonglere alt når man sliter.

Men folk er alt for dårlige til å vise medmenneskelighet. Har folk det bra, så vil de ikke ha noe negativt inn i livet sitt. Og det er på en måte forståelig, ikke alle er kommet hit for å hjelpe andre, noen lever sitt liv uten å involvere folk som kanskje trenger det. I get it.

Jeg har hatt to røffe, men relavtivt bra (kanskje sett fra mitt perspektiv) år. Det stagnerte ganske kraftig i vinter, og jeg må bare tenke på alt jeg har gjort disse årene, selv om mye av det har vært destruktivt. Jeg har hatt det morsomt, og opplevd mye kult. Kanskje ikke i andres øyne, men jeg har i alle fall fått med meg en lærdom eller ti.

Nå er jeg for mentalt utmattet til å prøve; til å gi alt. Og jeg kan ikke forvente at ting faller i fanget mitt. Men jeg har i alle fall kuttet ut mennesker som er giftige, mange av dem i alle fall. Og selv om det betyr at jeg må være min egen lykkesmed og finne mennesker som kanskje er forståelsesfulle og ikke interessert i å dyrke destruktive ting, så får det bare være så. Ikke alle lykkes her i livet slik standarden er satt når det kommer til lykke. Det finnes andre ting her i livet som kan gi deg din egen suksess, og fylle deg med lykke. Falske venner, dårlig miljø og en destruktiv levemåte er ikke stedet å starte, selv om det er det som føles kjent og trygt.

Det finnes ingen fasit på lykke og suksess, det er noe en må finne ut selv. Og folk har gjerne hastverk, og når de ikke får til; så møter man ofte veggen. Men som jeg sa tidligere, hvis en ting ikke fungerer, så må en snu og prøve noe annet. Du vet aldri hva som dukker opp, og du vet aldri hvilken retning livet kan ta.

Det er forskjell på å skrive dette, og det å utføre det. Når man er deprimert så er det ikke bare å tvinge seg selv til å finne lykke. Snu på ting. Reise seg fra asken. Om om en blir liggende for lenge i sin egen aske, så betyr ikke det at det er evigvarende – det bare føles slik. Dessuten er det ikke alltid en psykolog eller hjelpeapparatet kan hjelpe akkurat deg; for du må gjøre jobben selv. Men det skjer nok når man er klar for det. Det kan ta måneder, år. Det finnes ingen fasit.

Dessuten kommer lykke innenfra, det er ikke alltid du finner den der ute. Du kan leite og søke, gjerne i et desperat forsøk på å passe inn, finne aksept hos andre og glede. Men er du klar selv, så vil dette bare være midlertidig. Man kan ikke forvente at andre mennesker skal gjøre deg lykkelig. Men der har du depresjon og angst, og andre lidelser. Det er en evig kamp, og noen ganger må man bare akseptere at; dette går ikke. Å legge seg ned å føle at man gir opp, betyr ikke nødvendigvis at man har gitt opp. Det betyr bare at man rett og slett har nådd en bunn, og hvor lenge man blir der er opp til både tilfeldigheter og deg selv. Det er ikke nødvendigvis så negativt som man tror, og noen ganger må man bare vente. Prøve å jobbe med seg selv, holde hodet over vann.

Jeg har krasja. Og så? Jeg finner ikke lykke i mennesker som ikke ønsker meg. Jeg finner ikke lykke i penger og materialistiske ting (kanskje midlertidig men.)

Nå skal jeg bare være. Jeg skal bare eksistere. Så får jeg se hva tiden bringer. Jeg bryr meg ikke om å desperat prøve få kontakt med mennesker som egentlig ikke bryr seg. Jeg må bare vente til jeg er klar til å dyrke det som er på innsiden av meg. Omså jeg må gjøre det helt alene.

God helg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: