Home dear home

(Bloggen er oppe igjen, men det har tilta helt for koden.. så om ting ikke flyter eller laster eller er for stort, eller for lite – ikke fortvil… det kommer!)

Akkurat nå er alt dritt. Jeg føler meg så utrolig alene at det halve kunne vært nok. Jeg tar meg selv i å sitte og stirre i veggen eller å utføre repetive oppgaver. Jeg vil hjem. Hjem til mamma og Ara… og pappa og Luna selvfølgelig. Men én mangler. Og det er et problem. Ting har endra seg, og jeg kommer hjem til noe helt nytt. Jeg føler på et tap jeg har venta på i mange år, men som først kom i år. Det var brått, og jeg har ikke sett deg siden i fjor, november tror jeg. «Hææ?» Tenk at det har gått så lang tid. Alt for lang tid….

Her var jeg hjemme i fjor høst. Det var siste gangen alt var som normalt. Luna spiste crocs’a til pappa på min oppfordring, Jimi spilte sjakk, og jeg og Elin var på byen. Mamma snakket om huset sitt, jeg og deg handla og pappa skrudde på bullshitfilteret. Alt var – normalt.

Flyturen gikk bra. Det var allerede full vinter hjemme, og bikkjene var i ekstase. På grunn av ymse og prosenter (du kan faktisk finne bilder av disse to turene hjem i arkivet, med ymse og prosenter.. lol), så orker jeg ikke legge ut bilder av folk. Men vi hadde det koselig. Det var dog ikke lange turen, og i neste rad med bilder er jeg landa og sitter hos Kai og spiser pølsebrød. Hugo gikk bort rett før jeg dro opp, så jeg kan ikke si at jeg var lykkelig, jeg bare gikk på autopilot og gråt en del. Så det er vel kanskje derfor alt er så vagt.

Det er rart å se på, og rart og tenke på. Det var siste gangen jeg så deg. Det er snart et år, hvordan… hva… jeg vet ikke hvordan jeg skal respondere. Vet egentlig ikke hvordan man tenker rasjonelt lengre. Uansett, når jeg kom hjem før påsken i år, så var du jo ikke der. Av naturlige årsaker, men ting var fremdeles noenlunde normalt, og du skulle jo komme hjem. Jeg følte fremdeles at jeg var hjemme, selv om det gikk fryktelig skeis på slutten der. Men det går jo også under «normalt», naturlig nok. Så jeg tenkte ikke så mye på det. Bare at du ville være hjemme neste gang jeg kom.

Det skjedde ikke. Jeg har jo nemlig ikke vært hjemme siden da…. å jo, jeg har hatt sjansen. Men når du først kom hjem for en kort periode klarte jeg ikke deale med alt som skulle skje og hadde skjedd siden forrige gang. Så jeg stakk huet under puta, som vanlig. «Ignore problems completed», liksom. Så har jeg druknet tankene i reptilene mine, økonomi, spill og andre meningsløse ting. Men det er vel sånn det er. Og nå – når jeg skal hjem, neste gang – så er du ikke der. Ikke der. Og hvordan blir jeg å deale med det? Skal jeg gå målløst rundt og spille Pokémon Go med en eller annen hund som vil være med, sitte og glo i de hvite veggene til mamma mens hun prater om planering… eller dra ut med venner, som gjerne vil ha kontakt med meg, men frusterer seg over at jeg «zoner ut» og sitter i min egen verden. Typ Elin; Aggis, du kan ikke sitte på telefon nu. Meg; Åja, vi sosialiserer. Glemte det jeg. Fml.

Dette er skrevet med en så følelsesløs tone at jeg egentlig skjemmes. Hvordan dealer man??? Jeg savner deg. Jeg vet ikke hvordan livet ditt er nå. Jeg føler meg alene uten deg. Jeg må hjem til dritten jeg alltid prøvde unngå før du kom inn i bildet. Yeah, there, I said it. Og der kom tårene …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s