Gone

«Welcome, program activated.. Synchronizing

Please enter username.

Username accepted.»

Jeg får spunk av designet her inne. Jeg får spunk av internett. Får spunk av alt for tiden. I går kveld meldte jeg meg ut av 10 reptilgrupper, og bestemte meg for at nok er nok. Den lille energien jeg har, også skal jeg sitte der inne å diskutere om irrelevant bullshit? Nei takk. Jeg leker med tanken på å kvitte meg med samtlige sosiale medier for godt. Men da får jeg jo ikke med meg noe. Ok, det er sant. Nettverket mitt kommer til å krympe kraftig. Og jeg får ikke fulgt folk, og det er ikke akkurat sånn i dag at folk føler de har noe rapporteringsplikt – for «du kan jo se det på Facebook.» Den utviklingen kan drite og dra. Jeg ser jo hvor «seriøst» slikt kan ende… mtp at en jeg kjente døde, og jeg var ikke aktiv nok til å få det med meg, så jeg fikk vite det flere måneder senere, og holdt på å svime av der jeg sto på Oslo S og ventet på toget hjem. HVA FAEN? Først slo det meg ikke. Så sa det pang. Hvorfor er det ingen som sier noe? Det føles ut som jeg lever i en hule til tider.

Sånn er det også hver gang jeg deaktiverer kontoene mine…. det blir fryktelig stille, og jeg ender opp med å spille meg ihjel, gå til jeg stuper. Eller binge-watche serier til jeg er grå i trynet, mens jeg leser og leser og leser, koder eller glor i veggen. Hadde jeg ikke brakkesyken fra før, ja – da får jeg det jaggu meg da. Det er helt greit det. Det er jo ikke som om jeg BRYR meg om noen dør. Liksom. Insert sarkasm here…

Ingen er sosiale, men alle er på sosiale medier?!?! Det gir jo ingen mening. Ellers er det bare det at ingen liker meg. Eller begge deler. Jeg vet ikke, jeg. Jeg føler sosiale medier bare er ræl. Jeg svarer etter fem dager og bare «hæ, sorry, faen, fikk ikke med meg noe – har sovet i en uke.» Det er fryktelig typisk. Dessuten er jo alle deprimerte. Og sinte. Og det gir de fryktelig stort uttrykk for på internett. Det er noe galt med gubben, huset, bilen… ungene, bikkja. Blomstervasen knuste. Alt feiler. Allikevel skal folk opprettholde denne fasaden om at alt er okei, men den sprekker – også kommer det en rant eller to, ellers forsvinner de bare fra sosiale medier. «Jada, alt er flott og fint.» Jada, joda, såe. Eller så finner du folk med private kontoer, der folk føler de må gjemme seg vekk for å kunne gi uttrykk for hvordan de egentlig føler seg. Og de er det mange av. Men allikevel får du ikke noen nevneverdig innblikk, for alle går å bærer på crapet sitt helt til de eksploderer innvendig og havner i uføret. Hva en nå definerer som uføret får en selv velge …

Dette landet er utrivelig. Jeg har faktisk bodd i et annet land, og der var folk mye mer trivelig. Nordmenn er ikke akkurat kjent for empatien sin (eller… den falske empatien), eller noe nevneverdig hyggelig tone. Nå skal jeg ikke si at verden er noe bedre ellers, men Norge er et like stykke unntak. Vi snakker om høye selvmordsstatistikker i andre land, men i Norge – landet der alle har det så godt – der tar faktisk 500 mennesker livet sitt hvert år. Det er MYE. Og det er sinnsykt store mørketall hva det angår selvmord. Var det en ulykke. Var det selvmord. Dette får vi aldri vite. Jeg vet bare en ting – folk dør. Og det plager meg.

Folk er ensomme. De føler seg alene, uten nettverk, bortgjemt. De føler at de ikke har noe steder å gjøre av følelsene. Noen arbeider seg dønn ihjel. Andre skylder på fysiske sykdommer og lar det psykiske få utløp i det. Stress og ensomhet tar livet av folk. Mangelen på åpenhet tar livet av folk. Tar sosiale medier livet av mennesker?

Jeg er fryktelig sliten og lei, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med alle rundt meg som sliter, som jeg ikke vet hvordan jeg skal hjelpe. Folk sliter bak tykke støvbelagte gardiner, og gjør alt de kan for å opprettholde fasaden, helt til de knekker – ranter, og dagen etterpå var det ikke så viktig allikevel. «Nei takk, du trenger ikke bry deg med det.» – Moving on. Koselige statuser om hunden og været. Okei, fint for deg, men jeg er ikke noe pute som kan brukes bare når folk føler de trenger å klage. Virkelig ikke.

Jeg setter pris på gode samtaler. Jeg setter pris på åpenhet. Jeg ønsker at de som står meg nær skal fortelle meg hva som skjer i livet dems… hva de føler… og jeg blir skuffet og lei meg når jeg finner ut av tingene på sosiale medier. Ok, du har fått/gjort hvafornoe??? Og vi har snakket sammen hver dag, men du sier ikke noe?

Tingen er også så enkelt i dagens samfunn – du blir ikke savna. Du kan slette og deaktivere sosiale medier. Skru av telefonen. Det er INGEN som legger merke til at du er borte en gang.

Noen ganger føler jeg meg som ingenting.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s