Mindfree

Jeg ligger her og har en sånn typisk filosofikrise der tankene spinner og hodet ikke vil tenke en eneste klar tanke, alt blir surr og jeg vet egentlig ikke hva jeg vil – og ambivalensen river meg i filler. Blææh. Hvorfor skal alt være så vanskelig? WHAT’S THE POINT?? Jeg prøver så godt jeg kan å fikse ting, men alt bare ramler fra hverandre igjen. Jeg gir ikke opp, selv om det er en genuin trøstetanke.

Som det forbanna reinsdyret av et talgelys vi hadde til pynt, som jeg hadde fått av mamma. Hornet knakk hver gang reinsdyret ramla i gulvet. Og det gjorde det ubegrenselig mange ganger. Bare man så på det. Boom. I gulvet. «Mariuuus, kan du lii…» «JADA JEG SKAL LIME DET JÆVLA REINSDYRET DITT.» Til slutt ble det kasta tror jeg, for det så mer ut som en klump med lim enn et reinsdyrhode av sølv som skulle pynte opp stua. Samme med brillene mine som Hugo spiste opp. Marius limte de sammen i månedsvis før det ikke var noe håp. Brilleglasset ramla ut i bassenget til og med. Men der har du meg, jeg gir ikke opp før det ikke er mer igjen. Og selv da gjør det vanvittig vondt og levne det og gå videre. «Jammen én dag til.»

Nå snakker jeg i koder igjen, men er ikke det 90% av alle skriveriene mine? Men jeg anbefaler deg å føle på det jeg skriver om du ønsker, og om du vil lese det som rein tekst, analysere det, relatere deg eller kjenne deg igjen på ditt vis – så står du fritt fram til å tolke alt på din måte. Jeg er ingen fangevokter over egen tekst. Mye av den er fritolkende. Det er er ikke en gang sikkert jeg skjønner hva jeg selv mente med teksten hvis jeg leser det igjen etter en uke. Bare «åja, det var en sånn dag men wtf.»

Som livet mitt. Jeg står der. Ser på det, og velger å tolke det fritt. Jeg klarer ikke sette ord på hva det er mamma og pappa har skapt. De lagde et menneske. Mennesket ble formet av omgivelsen. Litt som vann. Jeg var det jeg ble gjort til, og det jeg ble lært opp til, både direkte og indirekte. Jeg begynte tenke selv, og skapte min egen verden. Og jeg begynte drømme meg bort. Jeg kunne ikke skrive eller lese enda, så jeg drømte. Og drømmer kan du ikke frarøve noen. Og da skapte jeg «Aggis’s verden.» Som senere ble til en fantasiunivers bare Alice kan forstå. Til slutt endte det opp i tekstversjon også. En liten del av universet til Aggis, i tekstform.

Jeg husker jeg lå i senga med bøkerne mine. For alle som er vokst opp med Pennyklubben (eller bøker og lesing generelt!), så tror jeg det er relaterbart for mange hvordan følelsen er.. når du legger seg ned og tar opp boken, og verden på utsiden gir slipp. Du forsvinner. Jeg var borte. Jeg var i skogen. På jordet. I stallen. Alle andre steder. Jeg var hun. Hun i boken.

Tro det eller ei, men jeg har enda favorittbøkerne mine. Jeg måtte gjøre det tunge avgjørelsen og ta en skikkelig opprydding i tingene mine, da jeg hadde en veldig full bod. Så jeg gav bort 5 esker med bøker fra Pennyklubben. Og beholdt favorittene. Jeg leser de ikke lengre, det er mange år siden sist. Jeg har en bokhylle full av andre bøker, og jeg har kanskje vokst fra jordet og jenta, men jeg husker fremdeles nesten hver eneste lille detalj fra favorittbøkerne. Og de vil alltid stå meg nær. Nesten litt som andre ting en bruker til å rømme fra verden med, bare at dette var et barns måte. Eller ungdom for den saks skyld. Alle har sine måter og rømme på.

Jeg slutta aldri å lese. Og jeg slutta aldri å gi opp. Jeg slutta aldri å skrive.

Det som er så fint med bøker, er at det er tekst. Tekst som må leses. Tolkes. Og når du glir inn i verdenen, så skaper du den. Forfatteren har bare gitt deg veiledningen, resten må du skape selv. Det er forskjellen på film og bøker. Når du setter deg ned å ser på serier og film, så glir du inn i en verden som allerede er skapt. En verden som flimrer foran øynene dine, og som underholder deg. Du kan rømme, du kan drømme, men det er skapt. Når du åpner en bok så lager du din egen film, basert på «manuset» du får utdelt. Teksten.

Som med minner. Minner kan tolkes. Analyseres. De kan formes. Minner trenger ikke være basert på virkeligheten. Det er det som er så fantastisk med hjernen, og som du lærer i psykologi. Hvordan hjernen kan forme virkeligheten din. Den tolker omgivelsene. Inntrykkene. Og du skaper din egen virkelighet. Det som er så utrolig og fantastisk er hvor vidt forskjellig vi mennesker tolker og ser på ting, men hvor vanvittig like vi allikevel er. Og der står de fast. Hva er oss? Hva er jeg? Meg? Virkeligheten? Ser vi samme farger? Har jeg en sjel, er den unik. Hvem er du, hvem er jeg. Ler ler innvendig når folk diskuterer disse tingene åpent. Og jeg kommer sjeldent med innspill, fordi jeg synes det er mye morsommere og høre på andres tolkning av verden.

Jeg elsker å observere mennesker. Atferden dems. Høre hva andre tenker. Hvordan de er skrudd sammen. Uten å presse mine egne tanker og min egen virkelighet ned halsen på de. Har jeg en tro? Nei, jeg har ikke noe tro. Jeg har en virkelighet. Jeg deler den, men det forteller jeg ikke. Det blir litt som da M kom til meg og Kevin og fortalte om opplevelsene sine, og på den tiden var jeg av en helt annen oppfatning. Jeg tenkte annerledes. Og jeg husker jeg sa til Kevin; Djee, han er blitt fucked up. Alt i ett du liksom. Også lo vi. Litt stille. Usikkert. Fordi hvem i faen kunne vel egnetlig vite hva som er ekte eller ei?

Du vet når psykologene gir folk bilder som de skal tolke? Vel, jeg testet det der ut selv. Og svarene var alt i fra «en voldtatt rose» til «at pirking og at å ta på ting unødvendig kan få selv blomster til å blø», og «en rose som blir poket eller noe.» Tre gutter. Tre forskjellige svar. Tre forskjellige måter og tolke ting på (også har du Sandra, som svarte at det så ut som en fitte.. haha.)

Det var utrolig spennende. Jeg tolket det selvfølgelig som en fitte jeg også. Men det første jeg tenkte var lidenskapelig sex. Vagina. Ikke fitte. Litt mer…. vakkert. Jeg synes fremdeles bildet er vakkert.

Og nei. Jeg har aldri likt bilder i bøker, forresten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s