Far, far away

Det eneste som hjelper på ekstreme mengder med stress uten å ta ørten forskjellige piller, er å dundre hardstyle så høyt at trommehinnene sprenger. Folk har tidligere spurt meg hvordan jeg kan legge meg å sove med hardstyle på øra, og sovne. Årevis med tankekjør, smerter og stress – masse trening jo! Men det anbefales ikke, med mindre du vil ha permanente hørselsskader, noe jeg har fått av all in earbuds-bruken på maks volum igjennom 17 år. Shit jeg er gammel.

Akkurat nå har jeg lyst å grine. Fordi alt suger, og jeg står uten options i en vanskelig situasjon. Og jeg prøver desperat å tenke på alt det positive, alt som ikke suger. Og konkluderer med at alt dette som suger sitter mest i hue akkurat nå (det vil si – jeg krisemaksimerer, og frykten forsterker alle eksisterende følelser), og at det handler om å lære seg og takle de tsjunamiene med følelser og kaos som kommer med forskjellige situasjoner når du har de utfordringene jeg har. For det kunne vært så ekstremt mye verre, og om man virkelig trenger en pause så er det jo bare å kaste seg ned en trapp. Gjerne med hardstyle på øra. Kanskje jeg skal kaste meg ned en trapp… hmm.

Dette ble jo et meget seriøst innlegg. Men det er viktig å vise verden (som jeg alltid har gjort?) at ting består av flere sider, ikke bare moccalatte og solskinnsvær. Og hadde alt bare vært en skyfri himmel, så hadde vi jo aldri kjent gleden ved nettopp den følelsen, fordi den var der konstant. Folk ville oppsøkt mørket, fordi ingen mennesker er skapt til å kun føle glede. Det er en balanse. Men det betyr selvfølgelig at fokuset skal være på det negative, og det mørke. Jeg sier bare at det er en viktig ting å kjenne på det, annerkjenne at det er der og nyte dagene når det er skyfri himmel.

Folk har alle slags negative mestringsstrategier for å deale med det som er vondt. Rus. Sinne. Overtrening, overspising. Selvskading. Adrenalin (agitert oppførsel). Og det er ikke bare bare å snu dette om til noe godt. Distraksjon. Positiv, mental trening. For noen ganger vil man bare vise verden finger’n. Og jeg sier ikke at det er galt, for all del, jeg gjør det hele tiden… men hvis man graver seg ned i det, så vil problemene bare balle på seg. Til slutt er alt galt, og man ender i en nevneverdig ond sirkel og negativ spiral.

Jeg er sint. Og lei meg. Moderat, akkurat nå. Min første reaksjon når jeg står fast i en situasjon uten å kunne løse den, er å bli eksepsjonelt butthurt (lei meg) og deretter bli voldsomt forbanna, for å deretter bli lei meg igjen. Litt som et barn. Noe som ikke er så forbanna uvanlig. Så gjør jeg som en sint treåring, jeg kaster lekebilen i gulvet og hyler. Da kommer det som regel noen løpende for å trøste, men det gjør det dessverre ikke når du er 26, da kalles det å sy puter under arma på folk. En gang lå jeg på gulvet hos legekontoret, og skrek. Marius så i taket, en dame stirra i gulvet og den tredje nistirra i ei avis. Så det er klart at det var det tre mennesker som ikke visste hvordan de skulle deale med at et voksent menneske sitter og griner. For det gjør man liksom ikke, når man er 26.

Men guess what, we do.

Akkurat nå har jeg brukt akkurat nok energi og hjerneceller til å analysere at situasjonen er verre fordi 1) jeg ikke har sovet, og kjemper mot trøttheten med all min makt 2) har brukt masse energi på noe som ikke førte fram uansett, og det er bare å kaste seg ned den trappa 3) jeg hadde ikke spist, noe jeg nå har gjort, og da får du jo litt mer energi enn nødvendig når du egentlig trenger søvn, så det blir litt krasj med svingende blodsukker (spis, men ikke så mye – mener jeg) 4) Jeg er alene, så jeg har altså ingen å kaste lekebiler på. Og da står man der med tankene og katta i sekken.

God helg på forskudd. Snart skal jeg heldigvis hjem til Kirkenes i noen uker.

Nå skal jeg sette på ASMR og ta medisinene mine, kanskje får jeg noen timer søvn og et roligere hode. Alle trenger søvn, ellers blir en i alle fall gærn. 😛