Ting man aldri prater om

Jeg er så lei.. lei av mitt eget hode. Alle tankene, følelsene.. og folk generelt. Jeg er alt annet enn en introvert egentlig (jeg er faktisk en kontaktsøkende person), men mange år med mobbing, hets og kommentarer har gjort at jeg heller blokker mennesker en gang for mye og trekker meg unna om ikke folk tar i mot meg med åpne armer. Jeg bare takler ikke mer dritt, hets og faenskao, og det skal bare en liten kommentar til på en dårlig dag og jeg rager skikkelig (eller gråter, men det sier jeg aldri høyt..) Men så dum som jeg er, lar jeg innimellom dritten skli forbi og sier at det var «jeg som gjorde noe galt», bare for å slippe og miste enda et vennskap. For det har det vært mye av de siste fem årene. Tap av vennskap. Mange av de vennskapene er stygge arr den dag i dag.

Jeg har mistet mennesker som jeg trodde var vennene mine, og som jeg den dag i dag enda er bitter over å ha mista/bedt om å ryke og reise, eller som har ditcha meg. Men så kommer jeg på at jeg har en egenverdi, og jeg SKAL ikke finne meg i å bli behandla som dritt. Det er ikke greit. Og jeg har i mange år rømt fra sorg, tap, frykt, sykdom og jævelskap, uten å deale med det. Det har tatt meg igjen, og selv hvor mye jeg rømmer og løper fra sted til sted, så er det i hælene på meg. Jeg gråter fortvilt, får panikk og dissosierer, tar medisiner og «håper på en bedre dag i morgen.» Jeg er stuck i en ond sirkel.

Den dagen kommer sjeldent, og selv om jeg hater å klage fordi så utrolig mange mennesker har det verre, og heller ler ting bort – så glemmer jeg å sette pris på de gode dagene. 90 % av tiden går til å ignorere det som er vondt, fordi det er for jævlig å deale med. Og jeg føler folk ler hånlig eller ikke forstår, og derfor trekker seg unna eller at det ender med «fuck off.»

Jeg har i mange år følt meg som et «offer» etter selvmordet. Altså, at det er en lidelse. En sykdom. Noe som kliper meg i armen hver eneste dag og sparker meg når jeg allerede ligger nede (men ikke et offentlig offer i den forstand, det er ikke noe jeg snakker høyt om at jeg føler.. kanskje ikke før nå) Jeg føler det er min feil, og jeg føler at jeg somehow bare opplever karma nå i ettertid. Du kan være et offer for så mangt, men det blir hva du gjør det til. Du kan la det ta «hold» over livet ditt, eller du kan sparke tilbake og si at dette er ikke greit. Hva nå enn det er du føler kveler deg, så kan du gi det en på trynet. Jeg vil ikke føle meg som er offer for hverken mobbing, sorg eller sykdom, eller selvmordet. Det er ikke noe som skal drite på livskvaliteten min til jeg en dag stryker med, for da kan en jo like greit bare legge seg ned å gi opp allerede. Hva er vitsen å prøve når du har bestemt deg for å bare la ting drepe deg? Ikke sant.

Jeg elsker å få andre til å le. Jeg elsker å le… og de gode dagene jeg virkelig husker fra er shitty år, er gjerne en dag med mye latter og moro. Det har vært få slike dager dette året, og jeg har virkelig følt på følelsen av å mangle tilhørighet. Dette har vært en av de mest shitty årene på lenge. Jeg har fått så mange ting midt i trynet etter å ha satt meg i offerollen så lenge, og jeg har bare lagt meg ned i lange perioder og gitt opp. Jeg har til og med slutta å gråte, jeg er bare tom. Og grå. Og alt gjør vondt. Jeg har mista kontrollen, og jeg har glemt at livet egentlig ikke regnes i tall og år, men i sin helhet. Hvem trenger vel tidsperspektiv? Pfff.

Jeg savna familien min noe voldsomt, og derfor dro jeg hjem til jul. Selv om ingen av oss feirer jul, og alle sliter med sitt.. så dro jeg. Jeg dro i visshet om at jeg allerede var i depressiv fase som ikke ville gi seg, og jeg dro i visshet om at jeg kanskje burde ha holdt meg hjemme, siden mange har det ganske likt, og da er det vanskelig å få ting til og fungere… som relasjoner. Jeg dro i visshet om at alt hadde gått i ett før jeg dro opp, og at jeg var fryktelig sliten og lei. Men jeg tenkte at jeg kunne få hvile. Ligge i senga hjemme og se på serier og kose meg, møte venner og ha det moro. Følelsene rundt de to ukene her akkurat nå, er jævlig blanda. Jeg føler meg oversett og ignorert på mange måter (jeg føler at jeg gir og gir, uten å få noe i retur), men samtidig vet jeg jo at jeg har trukket meg mye tilbake. Dessuten har jeg vært syk (er), og har slitt med å føle meg forstått av venner og familie, som mener det bare er å komme seg opp av senga. Det er virkelig hardt når du egentlig har for mye å deale med, og man ender opp med å trekke seg tilbake. Le av det. Ikke svare. Komme med unnskyldninger. Hvor flaut er det ikke å si at «det der klarer jeg virkelig ikke sitte å høre på, enten må du møte meg på midten ellers kan du forsvinne ut av livet mitt, pls.»

Det føles som ET NEDERLAG. Ofte. Men det er jo egentlig ikke det, for verden er full av relasjoner som du ikke har skapt enda, som vil komme inn i livet ditt – du bare vet det ikke ennå. Komme og gå. Livet er fullt av håp og kjærlighet, hvis man bare vet hvor man skal lete. Livet er lys, glede og latter – hvis man ikke gir opp. Livet er også mørke, tårer og blod. Men alt har en balanse. Uten mørket hadde det ikke vært noe lys, og uten lys hadde det ikke vært mørke.

Faen også. Noen ganger er det godt å få det ut.