Møter med psykiatrien: oppfatninger og røde stener

Jeg har lenge vært i tvil om jeg skal ytre meg om psykiatrien igjen, hvor mye jeg skal dele og hvordan jeg skal formidle det på en måte som ikke virker alt for offensiv, siden det selvfølgelig er mine subjektive oppfatninger. Det betyr ikke at jeg ikke ser objektivt på ting, men selvfølgelig er hele poenget å få fram hvordan ting egentlig er. På en måte der folk kan forstå, gjøre seg opp sine egne meninger og tenke over det som blir sagt. Uten å gå alt for mye inn på hvor forbanna jeg personlig er på systemet, og uten å fortelle for mye personlig om både meg og alle de jeg har fulgt/vært med på en runddans i systemet med (som i, hjulpet andre mennesker.) Men noe må jeg jo si, og jeg fikk det for meg at jeg burde fortelle sanne historier om møtet med helsevesnet, uten å legge skjul på tingene som absolutt ikke er logiske eller moralsk riktig. Finnes det logikk i psykiatrien? Såvisst gjør det det. Logikk finnes over alt, selv om den ikke alltid er i fokus.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, for jeg kunne skrevet en hel bok. Det er ikke bare meg, andre pasienter, leger og (feil)behandling.. det er systemet i sin helhet. Alt i fra legevakt, transport, byråkrati, uttalelser, regler, moral og etikk, brudd på taushetsplikt og maktbruk du får føle på hjemme i din egen stue. Det er mye å tenke på, og mye å formulere. Mye å sette ord på, der du egentlig ikke helt vet hvilke ord og setninger du skal komme med. Jeg har i lang tid hatt et voldsomt lokk over psykiatrien og helsevesnet, og jeg tenker at jeg skal begynne forsiktig.

En ting kan jeg si. Psykiatrien fungerer ikke. Systemet fungerer ikke. Fra mitt synspunkt, og fra mange andres. Det går rundt, men hva skjer egentlig bak?

Så, hvordan er det da på innsiden av dette systemet som ikke fungerer? Hvorfor fungerer det ikke, og hva er det som gjør at så mange gir opp behandling, ender opp sykere, får feilbehandling eller tar sitt eget liv? Og hvor er solskinnshistoriene? Aldri har det vært så mange sykemeldte og diffust diagnostiserte mennesker som i dag. Du forteller de samme historiene til x antall mennesker du møter, hvorpå alle gjør seg opp en subjektiv mening om dine problemer. Er du ansatt har du makt, og det er den subjektive oppfatningen som en terapaut/behandler har og sitter igjen med – som avgjør din skjebne. Og det er mange skjebner, variert ut i fra hvem du møter og hvordan de oppfatter deg. Når du har møtt opp til 100 forskjellige overleger i både psykiatrien og somatikken, og blir behandlet og får en ny skjebne og stempel – for hver person som evaluerer deg, så sier det seg selv at det blir slitsomt. I tillegg skal du forholde deg til alle som er under deg i rang. Alle «alvene» som løper i beina på overarbeidede leger, psykiatere og psykologer.

NAV er overfylt av mennesker med psykiatriske problemer, enten de er lette eller tunge. Psykiatrien i seg selv er et gjennomtrekk av behandlere som kommer og går, pasienter som absolutt ikke føler de får noe hjelp, og ender opp som svingdørspasienter. Og der kan det gå like fort i svingene som behandlere gjelder. Helsevesnet, og psykiatrien, ikke minst pasientene – trenger stabilitet.

Hvis du var uheldig og brakk et ben, og ble kjørt på legevakten. Utslitt, smertepåvirket og ute av seg selv, ville du følt deg komfortabel/i stand nok til å legge ut om hendelsesforløpet fra hele uken din og fram til bruddet, til tre, fire personer som har lest journalen, men må høre dine ord – igjen og igjen? Når det er logisk at du egentlig trenger å forklare kort hva som har skjedd, ta røntgen og få vurderingen og behandlingen av legen… er det ukomplisert får du gips, og du kan dra hjem. Det høres ikke nevneverdig komplisert ut? Og hva ville du som somatisk (fysisk syk) pasient, med influensa, sagt om legen din ba deg legge ut om uka di – hva som skjedde, hva som kan være grunnen til at du ble syk, for å så sende deg videre til en sykepleier som må høre det samme, igjen og igjen, fram og tilbake, helt til du ikke orker forklare lengre, men bare roper kan dere ikke bare gi meg den hjelpen jeg trenger, en resept på antibiotika og noen Paracet.

Og i somatikken er det oftes enklere, har du høy crp (betennelse, infeksjon), så får du som regel bare resept på antibiotika og noe noe, også er det hjem. Om det er ukomplisert. Som regel. Men sånn er det ikke i psykiatrien.. som regel.

Dette er en kort forklaring. Selvfølgelig ville du blitt forvirret, stressa og oppgitt, om du måtte gå igjennom det samme som psykiatrien utsetter pasientene sine for. «Det er sånn det fungerer.» Ja, men hvorfor? Hvorfor ikke gjøre ting enklest mulig for folk som sliter, uansett hva det er som er problemet? Når du sliter ønsker du gjerne ikke møte papirmølla, og du bryr deg egentlig katta om alle . Men ettersom man er oppegående nok til å få alt dette med seg, så bryr man seg. Det er stressende, det gjør at du gir opp og heller tar med deg problemene dine hjem. Helt til det blir akutt. Mange blir ikke hørt, mange blir behandlet som stener i en skål. «Ok, du er rød sten, da gjennomgår du alle standard prosedyrer, også gjør vi det slik.» «Men..» «Ikke noe men, her må du ta til takke med den hjelpen vi tilbyr for rød sten.» «Men det er ikke sånn de..» «Nei, det kan være du ikke oppfatter det slik, men nå er det altså vi som sitter på kompetansen.»

Ok. Da er du rød sten. Har du flaks er det ukomplisert, og du slipper å gå gjennnom alle fargene i skålen. Du slipper å være rubin, gråstein og amethyst på en uke. Men sånn er det som regel ikke.

Rød sten kan være mild til moderat depresjon. Du har aldri møtt psykiatrien før, men knekker sammen en dag på jobben og blir sykemeldt. Går til legen. Er det ukomplisert roter de i skåla, trekker opp en lapp og skriver ut resept på nettopp det de fant i skåla, tilfeldig. «Kom tilbake om fire uker, også ser vi hvordan det går da.» De vil nødig henvise deg til DPS (enklere forklart; psykolog) om det kan gå over av seg selv med medisiner. For videre behandling betyr samarbeid med enda et menneske. Papirmølle. Arbeidsavklaringspenger, NAV, flere skriverier. Flere møter. Det er klart at en pille er letteste løsning.

Men heldigvis har ikke alle denne moralen og tankemåten, og det er nesten så jeg skulle ønske at vi hadde AI (kunstig intelligens), roboter/maskiner, som scannet deg og gav deg det du trengte, uten å blande inn behandleres subjektive oppfatning. Uten kaoset. Spørsmålene.

Nå orker jeg ikke vente lengre, ei heller tenke og redigere og fundere på om det er rett eller galt, så jeg publiserer denne.