Without

Alt jeg vil er å være angstfri. Jeg driter i at jeg er blakk. Jeg driter i at jeg ikke klarer spise pga angsten. Jeg gir blaffen i at jeg ikke får vært med venner eller dratt på tur i helga. Jeg gir faen. Jeg vil bare være angstfri. Jeg kan godt trø meg under dyna og se på Ted Bundy, gi slipp på alle cravings og gi blanke i apatien og smertene i kroppen, så lenge jeg slipper angstanfallene. FORDI JEG ORKER IKKE MER.

Triggere. Tårer. Panikk. Angst for angsten. Mer angst. Panikk. Dritt. Faen i helvete. En dårlig periode, sier alle. «Det går over denne gangen, også.» Vel, nå kan det se til å gå over. Før det tar knekken på meg fullstendig. Om det er slik til påska kan jeg bare glemme TG. Men man må jo bare håpe på det beste. Uten angsten er alt annet bare blåbær. Blååååbær.

Jeg har fått meg varmeteppe. Det hjelper. Og jeg har gult hår, det gjør meg glad. Jeg bryr meg mindre om vekta, det gjør meg også glad. Og jeg og foreldrene mine snakker fint sammen… det får meg til å smile. Jeg har penger til husleie og strøm, det er jeg takknemlig for. Jeg har verdens snilleste samboer som er der, og det gjør meg i alle fall glad! Jeg gleder meg til å gå i bassenget. Jeg håper jeg kan reise hjem til sommeren. Tanken gjør meg glad. Ikke lykkelig, men glad. Jeg har de fineste menneskene rundt meg, og det gjør meg lykkelig. Takk mamma, for at du snakker med meg på natten når alt er som verst. Jeg savner midnattsol, bål, telt og frihet. Jeg savner alt jeg har tapt.

Jeg vil vinne nå, ikke tape. Ikke mer tap. Vær så snill.