Blogging?

Når folk sier du blogger jo, eller jeg hører «hun blogger», så får jeg litt vondt i magen. Er det det jeg gjør? Jeg begynte å blogge i 2008-09. Jeg dokumenterte hverdagen med hundene mine, Sara og Senja. Så flyttet jeg til Hammerfest samme høst, og dokumenterte så hverdagen på VGS og med hest og hund. Men bloggen starta som en semi-humoristisk greie. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg komiker, men jeg fikk og får ofte folk til å le eller føle noe, og det er det som betyr noe for meg.

Lotte, Hammerfest 09.

Jeg husker lite fra den tiden, og er usikker på hva jeg skrev om. Jeg vet at mange ikke tok min galgenhumor, og at det ble sure miner i klassen. Men altså… det var egentlig bare begynnelsen… jeg har lært, vokst, grodd. You know the drill – gjennom bloggen. Alle de gamle innleggene var på dialekt, og er dessverre slettet. Det første innlegget jeg virkelig husker, er julaften 2010. Jeg var tilbake i Kirkenes, og jeg, Hege, pappa og Tor-Håkon skulle feire jul. Jeg lo. Det gjorde de også. Det innlegget har jeg tatt vare på. Jeg var allerde syk da, men ikke nevneverdig synlig.

I 2011-12 forandret alt seg. Fra å være en solskinnshistorie og hverdagsblogging, så ble jeg plutselig veldig dårlig. Og bloggen ble min måte å fortelle verden at jeg hadde det vondt. Hele 2012 og 2013 gikk til å brøle ut halvsarkastiske innlegg som var drøye og brutale – om det jeg gikk gjennom. Livet med samboeren min, Kevin. Litt hund. Mye sykdom.

Men det var starten på min vei mot å bli en seriøs skribent. Midt opp i alt. I 2013 døde Kevin, og jeg skreiv en del om det. Jeg sletta en haaaaug med innlegg, og endret skrivestil totalt. Jeg sa opp sponsoravtaler og drit og tull, og begynte å lete etter hvilken type skribent jeg var. Det tok tid, og jeg er enda ikke sikker. Det er mye mindre humor nå, for jeg har sperre. Klarer ikke. Det blir veldig monotont og tomt, men hva kan jeg gjøre? Det hender jeg får innfall og skriver noe bra. Mye publiseres aldri. I 2016 sletta jeg bloggen min, Instagram, Snapchat, Twitter. Jeg gikk lei mitt forrige jeg (i 2013 opprettet jeg ny Facebook fordi den gamle inneholdt så mye vonde minner) Og jeg opprettet ny blogg en stund etter under samme navn. Ny Instagram. Ny Snapchat. Disse har jeg enda, og jeg har brukt litt tid på å bestemme meg hva jeg skal bruke til hva. Bloggen er min stemme, og jeg skriver på ting jeg håper en dag blir en bok.

Instagram er liksom bare en plass der jeg poster ting som ser pent ut, kult ut. Også skriver jeg litt der, og det er fint med feedback. Snapchat er min kanal for ALT tull jeg ellers ikke slenger ut på sosiale medier ellers. Der er det «how to prank your mother» og alskens. Der får jeg uttrykk for min kreative side både visuelt og humoristisk. Bloggen er kanskje blitt for seriøs for slikt?

Et gammelt bilde jeg husker jeg lastet opp på Nettby.

Jeg har brukt år på å få ting jeg har publisert her og der, avisinnlegg etc – fjernet. Jeg ønsker å være mer anonym, og jeg skriver sjelden slike innlegg som det forrige. Jeg står ved et veiskille der jeg ikke vet hva jeg skal skrive om, da jeg definitivt ikke kan være like ærlig som i 2012, og ikke like fraværende og tørr som de siste årene. Så jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Har hatt skrivesperre lenge. Mange husker «aggis.no» som en kanal for underholdning på vegne av min dritt. Og det er nå greit, sånn er verden. Sånn er livet som skribent, om du skriver om ditt eget liv. Skriver du om meningen din vil du alltid få haters, sånn er det bare.

Men mest av alt er det en dagbok jeg kan se tilbake på. En offentlig dagbok. Jeg finner sikkert ut av ting, en gang.