Sosiale medier

Alt havner i utkast jo. Jeg klarer ikke skrive noe offentlig. Mest av alt fordi jeg ikke føler noe, jeg er helt tom. De fleste dagene i alle fall. Jeg begynner å lure på om det er verdt det her. Jeg har ikke lyst å blogge/skrive offentlig mer, og jeg har lyst å deaktivere Facebook, Instagram og kanskje Snapchat. Jeg trenger å fjerne de tingene som distraherer meg, og som gjør at jeg taper så mye. Jeg trenger å bli glad i meg selv, og fokusere på det jeg skal gjennom framover. Bli glad i mitt eget selskap. Finne verdi i meg selv (ingen kan elske deg om du ikke elsker deg selv.) Jeg trenger å komme meg ut av den her bobla, og tilbake til den jeg var før jeg viet livet mitt til å glo i telefonen.

Og ja, og drive på med kreative ting på PC’en er greit. Men det er denne avhengigheten av ting som ikke gir noe mening. Internett er en kynisk plass, og jeg vil ha diskusjoner og samtaler med folk face 2 face, ikke over nett – eller i et kommentarfelt. Jeg vil gå ut, uten å vite hvem som faktisk er ute. Gå ut og ta bilder, uten å trenge legge de ut på sosiale medier.

Det betyr ikke at man ikke kan holde kontakten over Messenger, siden ingen bruker SMS mer. Eller Discord, der du kan ha samtaler med folk. Det er helt ok. Man må bare sørge for å ikke sitte der hele dagen. Ut å se hva en går glipp av, der man løper gjennom gatene med trynet ned i telefonen. Pokémon er greit, det er jo sunt og morsomt, til en viss grad. Men å sjekke Instagram på vei til byen, poste bilde av naturen i stedet for å faktisk se på den.

Og nei, en trenger faktisk ikke venner. Føler man seg viggo venneløs, så kan man lære seg å elske sitt eget selskap. Og om man går ut, og møter på noen – er det jo bare koselig. Kanskke man finner på noe sammen, i stedet for at alt skal være planlagt via sosiale medier.

Jeg savner hyttene våre. De vi eide og disponerte. Nå er alt av eiendommene i mitt hjerte solgt (Ja, nå kan du le, T.) Og disse fristedene mine er litt begrenset, da det er haugevis med andre mennesker der. Men jeg kan fint gå på natta, det plager ikke meg. Dessuten har jeg et annet fristed, som ligger over huset jeg vokste opp i.

Vennene mine skriver til meg når de vil noe, og omvendt. Noen av de sier aldri noe, og da trenger jeg heller ikke bry meg om å ha sosiale medier. De hadde ikke merka det om jeg var der eller ei, og hadde ikke etterlyst meg heller (typ, «to år siden jeg har sett deg, hvor holder du til») Men det er ikke det jeg klassifiserer som ektevenner, men bekjente/folk du henger med. Venner er de som bekymrer seg når du ikke svarer, og som stiller opp og du vet alt om.

Jeg savner den tiden jeg hadde få /ingen venner, og løp på fjellet i midnattsola på natta. Jeg underholdt meg selv, og dyttet folk unna fordi jeg var en introvert. Mamma måtte lyve å si at jeg ikke var hjemme. I dag kan alle se at du er aktiv på sosiale medier, og de vet at du er tilgjengelig. Det har gitt meg litt angst for å svare folk, fordi jeg vil ha privatliv. «Hei, ser du er pålogga… blabla.»

Så ja, jeg har gjort det før. Slettet alt inkl blogg (deaktivert Facebook da), og Facebook og Messenger klarte jeg meg fint uten i en mnd.. før jeg sprakk. Instagram, Snapchat, bloggen – de gjenopprettet jeg senere igjen. Det var så sille. Rolig. Savner det! Når du kan gå flere dager uten å snakke med noen – det føles digg. Når du elsker ditt eget selskap! ❤️

Har hatt en utrolig chill dag, sykt sliten etter i går.. så nå skal jeg sovne til Lil Peep eller ASMR, og øya går i kryss på grunn av Seroquel, så håper ikke jeg har skrevet som en 6-åring, hehe. Jeg glemte å spise middag i dag, så jeg er egentlig sulten.