0

Mindfree

Jeg ligger her og har en sånn typisk filosofikrise der tankene spinner og hodet ikke vil tenke en eneste klar tanke, alt blir surr og jeg vet egentlig ikke hva jeg vil – og ambivalensen river meg i filler. Blææh. Hvorfor skal alt være så vanskelig? WHAT’S THE POINT?? Jeg prøver så godt jeg kan å fikse ting, men alt bare ramler fra hverandre igjen. Jeg gir ikke opp, selv om det er en genuin trøstetanke.

Som det forbanna reinsdyret av et talgelys vi hadde til pynt, som jeg hadde fått av mamma. Hornet knakk hver gang reinsdyret ramla i gulvet. Og det gjorde det ubegrenselig mange ganger. Bare man så på det. Boom. I gulvet. «Mariuuus, kan du lii…» «JADA JEG SKAL LIME DET JÆVLA REINSDYRET DITT.» Til slutt ble det kasta tror jeg, for det så mer ut som en klump med lim enn et reinsdyrhode av sølv som skulle pynte opp stua. Samme med brillene mine som Hugo spiste opp. Marius limte de sammen i månedsvis før det ikke var noe håp. Brilleglasset ramla ut i bassenget til og med. Men der har du meg, jeg gir ikke opp før det ikke er mer igjen. Og selv da gjør det vanvittig vondt og levne det og gå videre. «Jammen én dag til.»

Nå snakker jeg i koder igjen, men er ikke det 90% av alle skriveriene mine? Men jeg anbefaler deg å føle på det jeg skriver om du ønsker, og om du vil lese det som rein tekst, analysere det, relatere deg eller kjenne deg igjen på ditt vis – så står du fritt fram til å tolke alt på din måte. Jeg er ingen fangevokter over egen tekst. Mye av den er fritolkende. Det er er ikke en gang sikkert jeg skjønner hva jeg selv mente med teksten hvis jeg leser det igjen etter en uke. Bare «åja, det var en sånn dag men wtf.»

Som livet mitt. Jeg står der. Ser på det, og velger å tolke det fritt. Jeg klarer ikke sette ord på hva det er mamma og pappa har skapt. De lagde et menneske. Mennesket ble formet av omgivelsen. Litt som vann. Jeg var det jeg ble gjort til, og det jeg ble lært opp til, både direkte og indirekte. Jeg begynte tenke selv, og skapte min egen verden. Og jeg begynte drømme meg bort. Jeg kunne ikke skrive eller lese enda, så jeg drømte. Og drømmer kan du ikke frarøve noen. Og da skapte jeg «Aggis’s verden.» Som senere ble til en fantasiunivers bare Alice kan forstå. Til slutt endte det opp i tekstversjon også. En liten del av universet til Aggis, i tekstform.

Jeg husker jeg lå i senga med bøkerne mine. For alle som er vokst opp med Pennyklubben (eller bøker og lesing generelt!), så tror jeg det er relaterbart for mange hvordan følelsen er.. når du legger seg ned og tar opp boken, og verden på utsiden gir slipp. Du forsvinner. Jeg var borte. Jeg var i skogen. På jordet. I stallen. Alle andre steder. Jeg var hun. Hun i boken.

Tro det eller ei, men jeg har enda favorittbøkerne mine. Jeg måtte gjøre det tunge avgjørelsen og ta en skikkelig opprydding i tingene mine, da jeg hadde en veldig full bod. Så jeg gav bort 5 esker med bøker fra Pennyklubben. Og beholdt favorittene. Jeg leser de ikke lengre, det er mange år siden sist. Jeg har en bokhylle full av andre bøker, og jeg har kanskje vokst fra jordet og jenta, men jeg husker fremdeles nesten hver eneste lille detalj fra favorittbøkerne. Og de vil alltid stå meg nær. Nesten litt som andre ting en bruker til å rømme fra verden med, bare at dette var et barns måte. Eller ungdom for den saks skyld. Alle har sine måter og rømme på.

Jeg slutta aldri å lese. Og jeg slutta aldri å gi opp. Jeg slutta aldri å skrive.

Det som er så fint med bøker, er at det er tekst. Tekst som må leses. Tolkes. Og når du glir inn i verdenen, så skaper du den. Forfatteren har bare gitt deg veiledningen, resten må du skape selv. Det er forskjellen på film og bøker. Når du setter deg ned å ser på serier og film, så glir du inn i en verden som allerede er skapt. En verden som flimrer foran øynene dine, og som underholder deg. Du kan rømme, du kan drømme, men det er skapt. Når du åpner en bok så lager du din egen film, basert på «manuset» du får utdelt. Teksten.

Som med minner. Minner kan tolkes. Analyseres. De kan formes. Minner trenger ikke være basert på virkeligheten. Det er det som er så fantastisk med hjernen, og som du lærer i psykologi. Hvordan hjernen kan forme virkeligheten din. Den tolker omgivelsene. Inntrykkene. Og du skaper din egen virkelighet. Det som er så utrolig og fantastisk er hvor vidt forskjellig vi mennesker tolker og ser på ting, men hvor vanvittig like vi allikevel er. Og der står de fast. Hva er oss? Hva er jeg? Meg? Virkeligheten? Ser vi samme farger? Har jeg en sjel, er den unik. Hvem er du, hvem er jeg. Ler ler innvendig når folk diskuterer disse tingene åpent. Og jeg kommer sjeldent med innspill, fordi jeg synes det er mye morsommere og høre på andres tolkning av verden.

Jeg elsker å observere mennesker. Atferden dems. Høre hva andre tenker. Hvordan de er skrudd sammen. Uten å presse mine egne tanker og min egen virkelighet ned halsen på de. Har jeg en tro? Nei, jeg har ikke noe tro. Jeg har en virkelighet. Jeg deler den, men det forteller jeg ikke. Det blir litt som da M kom til meg og Kevin og fortalte om opplevelsene sine, og på den tiden var jeg av en helt annen oppfatning. Jeg tenkte annerledes. Og jeg husker jeg sa til Kevin; Djee, han er blitt fucked up. Alt i ett du liksom. Også lo vi. Litt stille. Usikkert. Fordi hvem i faen kunne vel egnetlig vite hva som er ekte eller ei?

Du vet når psykologene gir folk bilder som de skal tolke? Vel, jeg testet det der ut selv. Og svarene var alt i fra «en voldtatt rose» til «at pirking og at å ta på ting unødvendig kan få selv blomster til å blø», og «en rose som blir poket eller noe.» Tre gutter. Tre forskjellige svar. Tre forskjellige måter og tolke ting på (også har du Sandra, som svarte at det så ut som en fitte.. haha.)

Det var utrolig spennende. Jeg tolket det selvfølgelig som en fitte jeg også. Men det første jeg tenkte var lidenskapelig sex. Vagina. Ikke fitte. Litt mer…. vakkert. Jeg synes fremdeles bildet er vakkert.

Og nei. Jeg har aldri likt bilder i bøker, forresten.

0

Dark

Månelyset skinner gjennom ruta. Hun sitter i stua. Lar lyset flomme over kroppen, som er delvis dekt av puter og jakker. Det er fullmåne. Om bare noen timer er månen 100 %. Smertene herjer i kroppen, og tårene har såvidt rukket å tørke før de renner ned på ny. Hun åpner vinduet. Lar den kalde kjølige høstluften sige inn i lungene. Månen viser vei. Den gir henne ro. Hun vet at langt der ute, eller eller annet sted – så er det håp.

Den kalde luften forteller henne at det er høst. Den tiden av året igjen. Hennes favorittid.. når det kjølige fryser verden til is, og ting blir stille og mørkt. Istiden. Hun vet ikke hvor mange timer hun har sittet i vinduet i første etasje på soverommet hun hadde, og sett ut på istiden. Det er natt. Verden står stille, og det gjør hun også.

Nå sitter hun her igjen. Andre etasje. Mørkt, kaldt, natt. Ser på månen, og tenker over alt som har vært og alt som skal komme. Alt det stillheten forteller, men som ingen hører. Hun hører lyden av avfukteren og sirissene. En rolig humming og knirkende insekter. Skulle ønske gatelysene kunne slukke. Vil ha det helt mørkt. Bare henne og månen. Stillheten. Natten. Hennes tid, og ingen kan forstyrre henne. Smertene river enda, men hun har et håp om at det vil ta slutt en dag. Da kan hun titte ned på verden fra månen. I fra lyset, og ned til mørket.

Tro hvordan det er der oppe. Stille. Mørkt. Alene. Svevende. Fredfullt. Ingen kan noen sinne forstyrre henne. Påvirke henne. Smertene vil være borte. Det er hun, månen og sine venner. I stillhet kan de danse rundt stjernene og bare late som om ingenting har hendt.

Snart. Snart ….

0

Høst

Bloggen er oppe igjen. Er enda en hel masse småpjusk, men det tar jeg når den tid kommer. Du leser sikkert dette på mobil, og i dagens samfunn er det nesten viktigere å ha et funksjonabelt og oversiktelig design på mobil, siden mobilen blir mest brukt på nettet. Vet om folk som ikke har rørt en PC/Mac på årevis. Bildene lagres i skyen. Det er apper for alt. Så ja, jeg regner med de fleste leser bloggen min på mobilen… og som du ser, så klarer ikke «hjernen» og ha en normal avstand fra overskriften til «kroppen.» Den har bare valgt å klemme alt sammen.

Men men. Du må nesten se designet på en PC foreløbig om du skal se det som det er. Om du blar heeeelt ned på siden får du opp «sidenmenyen», som jeg egentlig hadde over overskriften før. Men det ble bare surr, og hvem bryr seg egentlig? Nada folk som trenger å søke eller leite i arkivet uansett. Lol.

Jeg er så trøtt. Fy søren jeg er utslitt etter fredagen. Og når jeg prøvde å sove i natt, så ville ikke hodet. Så jeg skal prøve på nytt.

Nå er det snart høst for alvor. Skikkelig elsk!

0

PoGo fever

Hackeren påsto at jeg måtte blogge om Pokémon Go, så derfor skal jeg lage en post om det.

I morgen er det Moltres day, og vi skal vel ta 25 + raids om vi klarer, de jeg kjører med. For deg som ikke spiller Pokémon Go, så kan jeg forklare det slik; det er en hesblesende dag der du – stiv i blikket – løper fra plass til plass og trykker som en gal på telefonen din i 3 timer med folk du vanligvis aldri har med hjem i stua di (det er alltså ikke helt som communtiy day, der du løper i ring rundt deg selv og fanger i 3 timer, til du er så solbrent eller fråssen at du må tines opp, men noe ala det samme med 3 timer..) Dette er en litt annerledes dag. Større distanser. Grand Prix rally (neida..) Det går unna, med andre ord. Det gjelder å ikke bite seg i tunga, eller tryne. Ironisk nok for meg som har to forstua ben, et for hver gang jeg skulle ut å spille den siste uka. Hvorfor????? PoGo guder, why???

Moltres. Én Pokémon, 3 timer. En million gymmer. Flere millionder stardust. En million XP? Hvor mye rekker man? Uten å trå på sidemannen i bilen eller krasje i et skilt. Det er spørsmålet. Kvelden før består av å lade x antall powerbanks og telefoner, til frustrasjon for de andre som også måtte bo med deg – som ikke finner en eneste ledig kontakt. Den består også av å saumfare værmeldinger, og pakke en liten sekk med proviant (eventuelt fylle lommene dine til det ser ut som jakka di sprekker!)

La oss leke «hva har Aggis i sekken sin.» Den er fylt med drops og Battery, sånn i tilfelle du trenger å våkne litt. Ellers er det viktig å ha med nok Paracet og Ibux i tilfelle du skulle få hodepine under racet. Deo er også viktig. Ingen vil sitte i samme bil med noen som stinker. Penger er en fordel å ha med uansett hvor du skal. Ekstra headset er alltid med, sånn i tilfelle man skulle trø på sitt eget og trenger å høre seierssangen. Powerbanks. Solbriller i tilfelle sol. Solkrem… i tilfelle – sol. Våtservietter… i tilfelle du søler Battery eller deo på deg selv (eller naboen i bilen!) Også en sokk (jeg anbefaler dog å ta med to sokker på langtur, sånn i tillegg du skulle trø deg våt. Ingen vil gå med en våt sokk, og en tørr!) Men bortsett fra noe å drikke, smertestillende og strøm; GODT FOTTØY. Det må man nesten ha. I mitt tilfelle, joggesko og støttebandasjer. Og astmamedisin. Det må med. Haha. Og husk å ha med vettet!! Dessuten burde du spise frokost. Har jeg fått med alt nå? Regnklær? Fiskesta…. nei. Nevermind.


I tillegg må man gå grundig til verks i appen kvelden før. Være sikker på at man slipper å stå og stresse med å slette Pokémon med potensiell bra IV midt under racet fordi du ikke gjorde det dagen i forveien. Slett items som er useless (hva pokker skal du med bananer på en sånn dag for eksempel??), og gjør rom til så mange items som mulig – da du får loads med items en ellers ikke får «så mye» av denne dagen. Et tips er å bare ta vare på de potions’a (for de som ikke spiller, ting som gjør Pokémonsa dine friske igjen, sånn at du kan kjøre på igjen!) du trenger, og har du Max Revive – ta vare på de, så slipper du stå å knote med å vekke de til livet og heale de mellom slaga, også klikker appen også blir det bare tull. Samme med Lucky Eggs og Star Pieces, de MÅ du bare ha på under en sånn dag – spesielt siden det er stardust event og Star Pieces varer i en time, så strengt tatt trenger du bare 3 – men, man kan aldri få for mye under et slikt event (host, Trym, host….) Og selvfølgelig raid passes. Refererer til kompisen min som klagde over for mange raidpasses her om dagen «jeg får de ikke bort, har ikke plass til noe annet.» Hahaha! Da må du raide da. Røde baller om du har plussen med og skal farme dust ved å FANGE POKÉMON, for alle som ikke spiller. Så ja, skal du bruke plussen mellom slaga… slett blå baller, gråt litt over tapet og gå videre med livet. Ikke slett ultraballer. Da trenger du nok en samtalepartner.

Tenk at jeg solgte plussen min til en i Raufoss når jeg flytta hit. Sukk.

Ellers burde du være good to go! 😉 Lykke til, ikke kjør på noen, se deg for, vær vennlig med dine medspillere og jeg håper du får en shiny en… den ser forresten syk ut, ser ut som den er solbrent eller noe. Bare sånn at du vet det. Niantic vet å designe.

 

 

0

Gone

«Welcome, program activated.. Synchronizing

Please enter username.

Username accepted.»

Jeg får spunk av designet her inne. Jeg får spunk av internett. Får spunk av alt for tiden. I går kveld meldte jeg meg ut av 10 reptilgrupper, og bestemte meg for at nok er nok. Den lille energien jeg har, også skal jeg sitte der inne å diskutere om irrelevant bullshit? Nei takk. Jeg leker med tanken på å kvitte meg med samtlige sosiale medier for godt. Men da får jeg jo ikke med meg noe. Ok, det er sant. Nettverket mitt kommer til å krympe kraftig. Og jeg får ikke fulgt folk, og det er ikke akkurat sånn i dag at folk føler de har noe rapporteringsplikt – for «du kan jo se det på Facebook.» Den utviklingen kan drite og dra. Jeg ser jo hvor «seriøst» slikt kan ende… mtp at en jeg kjente døde, og jeg var ikke aktiv nok til å få det med meg, så jeg fikk vite det flere måneder senere, og holdt på å svime av der jeg sto på Oslo S og ventet på toget hjem. HVA FAEN? Først slo det meg ikke. Så sa det pang. Hvorfor er det ingen som sier noe? Det føles ut som jeg lever i en hule til tider.

Sånn er det også hver gang jeg deaktiverer kontoene mine…. det blir fryktelig stille, og jeg ender opp med å spille meg ihjel, gå til jeg stuper. Eller binge-watche serier til jeg er grå i trynet, mens jeg leser og leser og leser, koder eller glor i veggen. Hadde jeg ikke brakkesyken fra før, ja – da får jeg det jaggu meg da. Det er helt greit det. Det er jo ikke som om jeg BRYR meg om noen dør. Liksom. Insert sarkasm here…

Ingen er sosiale, men alle er på sosiale medier?!?! Det gir jo ingen mening. Ellers er det bare det at ingen liker meg. Eller begge deler. Jeg vet ikke, jeg. Jeg føler sosiale medier bare er ræl. Jeg svarer etter fem dager og bare «hæ, sorry, faen, fikk ikke med meg noe – har sovet i en uke.» Det er fryktelig typisk. Dessuten er jo alle deprimerte. Og sinte. Og det gir de fryktelig stort uttrykk for på internett. Det er noe galt med gubben, huset, bilen… ungene, bikkja. Blomstervasen knuste. Alt feiler. Allikevel skal folk opprettholde denne fasaden om at alt er okei, men den sprekker – også kommer det en rant eller to, ellers forsvinner de bare fra sosiale medier. «Jada, alt er flott og fint.» Jada, joda, såe. Eller så finner du folk med private kontoer, der folk føler de må gjemme seg vekk for å kunne gi uttrykk for hvordan de egentlig føler seg. Og de er det mange av. Men allikevel får du ikke noen nevneverdig innblikk, for alle går å bærer på crapet sitt helt til de eksploderer innvendig og havner i uføret. Hva en nå definerer som uføret får en selv velge …

Dette landet er utrivelig. Jeg har faktisk bodd i et annet land, og der var folk mye mer trivelig. Nordmenn er ikke akkurat kjent for empatien sin (eller… den falske empatien), eller noe nevneverdig hyggelig tone. Nå skal jeg ikke si at verden er noe bedre ellers, men Norge er et like stykke unntak. Vi snakker om høye selvmordsstatistikker i andre land, men i Norge – landet der alle har det så godt – der tar faktisk 500 mennesker livet sitt hvert år. Det er MYE. Og det er sinnsykt store mørketall hva det angår selvmord. Var det en ulykke. Var det selvmord. Dette får vi aldri vite. Jeg vet bare en ting – folk dør. Og det plager meg.

Folk er ensomme. De føler seg alene, uten nettverk, bortgjemt. De føler at de ikke har noe steder å gjøre av følelsene. Noen arbeider seg dønn ihjel. Andre skylder på fysiske sykdommer og lar det psykiske få utløp i det. Stress og ensomhet tar livet av folk. Mangelen på åpenhet tar livet av folk. Tar sosiale medier livet av mennesker?

Jeg er fryktelig sliten og lei, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med alle rundt meg som sliter, som jeg ikke vet hvordan jeg skal hjelpe. Folk sliter bak tykke støvbelagte gardiner, og gjør alt de kan for å opprettholde fasaden, helt til de knekker – ranter, og dagen etterpå var det ikke så viktig allikevel. «Nei takk, du trenger ikke bry deg med det.» – Moving on. Koselige statuser om hunden og været. Okei, fint for deg, men jeg er ikke noe pute som kan brukes bare når folk føler de trenger å klage. Virkelig ikke.

Jeg setter pris på gode samtaler. Jeg setter pris på åpenhet. Jeg ønsker at de som står meg nær skal fortelle meg hva som skjer i livet dems… hva de føler… og jeg blir skuffet og lei meg når jeg finner ut av tingene på sosiale medier. Ok, du har fått/gjort hvafornoe??? Og vi har snakket sammen hver dag, men du sier ikke noe?

Tingen er også så enkelt i dagens samfunn – du blir ikke savna. Du kan slette og deaktivere sosiale medier. Skru av telefonen. Det er INGEN som legger merke til at du er borte en gang.

Noen ganger føler jeg meg som ingenting.