Far, far away

Det eneste som hjelper på ekstreme mengder med stress uten å ta ørten forskjellige piller, er å dundre hardstyle så høyt at trommehinnene sprenger. Folk har tidligere spurt meg hvordan jeg kan legge meg å sove med hardstyle på øra, og sovne. Årevis med tankekjør, smerter og stress – masse trening jo! Men det anbefales ikke, med mindre du vil ha permanente hørselsskader, noe jeg har fått av all in earbuds-bruken på maks volum igjennom 17 år. Shit jeg er gammel.

Akkurat nå har jeg lyst å grine. Fordi alt suger, og jeg står uten options i en vanskelig situasjon. Og jeg prøver desperat å tenke på alt det positive, alt som ikke suger. Og konkluderer med at alt dette som suger sitter mest i hue akkurat nå (det vil si – jeg krisemaksimerer, og frykten forsterker alle eksisterende følelser), og at det handler om å lære seg og takle de tsjunamiene med følelser og kaos som kommer med forskjellige situasjoner når du har de utfordringene jeg har. For det kunne vært så ekstremt mye verre, og om man virkelig trenger en pause så er det jo bare å kaste seg ned en trapp. Gjerne med hardstyle på øra. Kanskje jeg skal kaste meg ned en trapp… hmm.

Dette ble jo et meget seriøst innlegg. Men det er viktig å vise verden (som jeg alltid har gjort?) at ting består av flere sider, ikke bare moccalatte og solskinnsvær. Og hadde alt bare vært en skyfri himmel, så hadde vi jo aldri kjent gleden ved nettopp den følelsen, fordi den var der konstant. Folk ville oppsøkt mørket, fordi ingen mennesker er skapt til å kun føle glede. Det er en balanse. Men det betyr selvfølgelig at fokuset skal være på det negative, og det mørke. Jeg sier bare at det er en viktig ting å kjenne på det, annerkjenne at det er der og nyte dagene når det er skyfri himmel.

Folk har alle slags negative mestringsstrategier for å deale med det som er vondt. Rus. Sinne. Overtrening, overspising. Selvskading. Adrenalin (agitert oppførsel). Og det er ikke bare bare å snu dette om til noe godt. Distraksjon. Positiv, mental trening. For noen ganger vil man bare vise verden finger’n. Og jeg sier ikke at det er galt, for all del, jeg gjør det hele tiden… men hvis man graver seg ned i det, så vil problemene bare balle på seg. Til slutt er alt galt, og man ender i en nevneverdig ond sirkel og negativ spiral.

Jeg er sint. Og lei meg. Moderat, akkurat nå. Min første reaksjon når jeg står fast i en situasjon uten å kunne løse den, er å bli eksepsjonelt butthurt (lei meg) og deretter bli voldsomt forbanna, for å deretter bli lei meg igjen. Litt som et barn. Noe som ikke er så forbanna uvanlig. Så gjør jeg som en sint treåring, jeg kaster lekebilen i gulvet og hyler. Da kommer det som regel noen løpende for å trøste, men det gjør det dessverre ikke når du er 26, da kalles det å sy puter under arma på folk. En gang lå jeg på gulvet hos legekontoret, og skrek. Marius så i taket, en dame stirra i gulvet og den tredje nistirra i ei avis. Så det er klart at det var det tre mennesker som ikke visste hvordan de skulle deale med at et voksent menneske sitter og griner. For det gjør man liksom ikke, når man er 26.

Men guess what, we do.

Akkurat nå har jeg brukt akkurat nok energi og hjerneceller til å analysere at situasjonen er verre fordi 1) jeg ikke har sovet, og kjemper mot trøttheten med all min makt 2) har brukt masse energi på noe som ikke førte fram uansett, og det er bare å kaste seg ned den trappa 3) jeg hadde ikke spist, noe jeg nå har gjort, og da får du jo litt mer energi enn nødvendig når du egentlig trenger søvn, så det blir litt krasj med svingende blodsukker (spis, men ikke så mye – mener jeg) 4) Jeg er alene, så jeg har altså ingen å kaste lekebiler på. Og da står man der med tankene og katta i sekken.

God helg på forskudd. Snart skal jeg heldigvis hjem til Kirkenes i noen uker.

Nå skal jeg sette på ASMR og ta medisinene mine, kanskje får jeg noen timer søvn og et roligere hode. Alle trenger søvn, ellers blir en i alle fall gærn. 😛

All the memories

De skal aldri glemmes.

5 år. Panikkanfall. Sjokk. Dissosiasjon. Det er da jeg må dra fram alt det gode.

«One more chance to give and that’s all I have

All I have left in my heart

I’ve been through enough to know

When you’re sad and we’re far apart

Give me some time and I’ma make you mine again (Yeah)

Give me a line so I can write you a line again (Yeah)

Give me some time and I’ma make you mine again (Yeah)

Give me a line so I can write you a line again (Yeah)»

– Lil’ Peep

I love you.

News

Nå ligger jeg her og høret på MGK og tenker på livet. Trym spiller og Marius lager taco. Kos!

Sulten gjeng, I guess, haha. Marius kom akkurat hjem fra jobb, mens jeg og Trym har gjort litt diverse husarbeid. Siden sist har det skjedd en god del. Vi er ikke bare to her lengre, vi er plutselig tre i leiligheta. Midlertidig da, men det er utrolig koselig. Hele stua ser ut bomba ut, da jeg ommøblerte for å få alle reptilene ut i stua. Og i tillegg skulle Trym ha pulten og PC’en sin med, så nå ser det ganske kaotisk ut. Men det går.

Dopapir ved PC’en tenker du, men det er kun fordi jeg er syk, haha.

De sover sånn her. Eller opp ned. Merkelige vesen.

Her ser dere hvordan det ser ut nå. Skjeggisen har fått plass i stua ved siden av Marius, der vitrineskapet sto før, og på toppen står det to crested (kranset gekko.)

Her står crested nr 3, på peisen. Og i bakgrunnen ser du bordet, som ble kjøpt kun for å stable alle reptilene på. Det er gigantisk, ment for 8 personer. 😛

Og redd ved siden står leo’en. Skrudde på lyset for å vise fram, er vanligvis ikke noe lys der annet enn ved rengjøring og slikt.

Så ja, nå har jeg vist fram galehuset. Hehe… det er greit her nå, men det er selvfølgelig lite plass med ett soverom (der badet er.) Men det er tross alt 70 m2 ish? Noe sånt.

Dagens innkjøp. Fuglemat. Har vært ute på verandaen og matet fuglene. Det må til vettu. Skal henge opp kulene med hyssing, må bare finne det. Ikke finner vi negleklipper, nye lyspærer eller hyssing.

Jeg har kjøpt meg nytt tastatur og mikrofon(er). Så jeg og Trym har prøvd oss på ASMR på engelsk, det ble litt merkelig. Vaskemaskina dura i bakgrunnen, det kom hylende og øredøvende feedback fra mikrofonen og det ble skikkelig lavt som mp3 lydfil. Jeg er så noob på lyd, jeg skjønner jo ikke noe. Og maccen og meg og lyd er i alle fall ikke noe bra kombo. How do I even.

Røde, ofc. Var helt sykt å gi seg selv tingles! Men jeg gir ikke helt opp den eksisterende fila, skal prøve å få forsterket lyden på et vis og klippa ut den delen der jeg hyler på grunn av feedback. Lol. Vi hadde splitter på under opptaket, slik at vi begge kunne høre oss selv og lydene.

Og tastaturet da. Endelig LP Rapidfire, woho. Er så stille ❤ Solgte det andre (som jeg tror har red eller blue switches)

Fikk kappa mi i posten også, endelig. Litt for sent til Halloween gitt, men det kleine er at jeg sto naken under kappa, og tok bilder (ikke av meg naken da, høhø), men kleint nok til at jeg fikk panikk når det banka på (siden det er kodelås nede, og det banket altså på her oppe… (døra låser vi ikke, så personen kunne bare gått rett inn) Jeg kasta meg inn på soverommet og lata som jeg ikke var hjemme. Hvorfor kan ikke folk ringe før de kommer ass… 😛

After

«You are the eternal thing that comes and goes
And that furthermore this galaxy is a function
Of all other galaxies
And that vast thing that you see far off, far off, far off
With telescopes and look and look and look
One day you’re going to wake up and say
«Why, that’s me!»
And in knowing that you’ll see that you never die

– Alan Watts

Btw. Det kan hende oppløsningen på bildene er helt på jordet på pc/mac, da jeg skriver fra telefonen.

Jeg er helt utslitt. Type sliiiten. Først 3 uker i Kirkenes hos mamma (og pappa… det er btw slitsomt og reise når man har mye smerter og angst skal jeg si..) og halloweenfest i går. But so worth it all, har kosa meg kjempemye, og fått tatt igjen mye.

Sitter på toget nå og hører på Jacoo og gleder meg til å komme hjem og gråte masse – og sove. Nå høres det ut som jeg er superdeppa, og skal skrive et «superklageinnlegg», men jeg er egentlig bare sliten og har litt «overload» når det kommer til inntrykk. Angst. Det er vanlig, alltid hatt det sånn, og kollektiv transport er ikke gøy. Liker å sitte på komfort helt alene, da går det greit. Men det er nå bedre enn fly!

Snakka nettopp med pappa, og vi dro i gang en morbid samtale som vanlig, uten å egentlig tenke på at jeg sitter på et fullt tog med headset, i kjole – med håret til alle kanter. Og jeg snakker en helt annen dialekt. Men heldigvis var det ingen som sendte meg psykiatrisk sykehus-blikket. Haha. Pappa skjønner ikke hvor jeg får den fantasien min fra, men det er jo medfødt! Han er skyldig.

I alle fall. Jeg har vært hjemme, på grunn av familien. Det har vært fantastisk bra, og ingen kranglet eller stura. Ny rekord! Jeg fikk ikke møtt alle jeg ville møte, og gjort alt jeg ville gjøre. Prioriteringer vet du. Synd, men sånn er det. Jeg har dog nytt turene med hundene, og den friske vinterlufta. Det er ikke så ille og presse inn en dyr flybillett i budsjettet når det trengs, og når ting går så bra som det gjorde. Mamma lagde masse god mat, og jeg fikk vært med Hege, som også var innom. Det var stor gjensynsglede, og jeg håper det ikke blir like lenge til neste gang. Du vet ikke hva du har før du mister det, derfor skal jeg hjem til jul. Det har jeg bestemt!

Har jeg skrevet dette før? Fibromyalgia-brainfog kicking in. Heh.

Det får bare stå til med dyre billetter (jeg er jo 26 nå, så jeg betaler voksenpris..), jeg vil hjem til familien. Selv om jeg personlig ikke feirer jul annet enn å spise (og sove, se på serier) Vinter. Snø. Mørket. Det er så vanvittig fredfullt, og jeg elsker vinteren i Kirkenes. Det er ikke alle som kan si det, men å ta med seg en av hundene og bare gå i mørket.. se på stjernehimmelen. Det er magi. Da føler jeg meg i ett med alt, og den tilknytningen unner jeg alle å oppleve.

Magisk? Ja! Fjæra på Prestøya.

Meg i går. Jeg rakk ikke gjøre særlig ut av kostymet mitt, så jeg gikk som heks. Eller Marilyn Manson. Your choice. Hatten har jeg mista, men sånn er det alltid. Så lenge jeg har meg selv med hjem så er det greit.

Spoook!

Nå skal det «emosjonelle vraket» avslutte den meget intelligente samlingen av avsnitt uten mening, og fortsette å kose meg med musikk og brus. Snille Marius kommer og henter meg, så slipper jeg slepe rundt på kjolen. Håper alle har hatt en fantastisk helg!

0

Mindfree

Jeg ligger her og har en sånn typisk filosofikrise der tankene spinner og hodet ikke vil tenke en eneste klar tanke, alt blir surr og jeg vet egentlig ikke hva jeg vil – og ambivalensen river meg i filler. Blææh. Hvorfor skal alt være så vanskelig? WHAT’S THE POINT?? Jeg prøver så godt jeg kan å fikse ting, men alt bare ramler fra hverandre igjen. Jeg gir ikke opp, selv om det er en genuin trøstetanke.

Som det forbanna reinsdyret av et talgelys vi hadde til pynt, som jeg hadde fått av mamma. Hornet knakk hver gang reinsdyret ramla i gulvet. Og det gjorde det ubegrenselig mange ganger. Bare man så på det. Boom. I gulvet. «Mariuuus, kan du lii…» «JADA JEG SKAL LIME DET JÆVLA REINSDYRET DITT.» Til slutt ble det kasta tror jeg, for det så mer ut som en klump med lim enn et reinsdyrhode av sølv som skulle pynte opp stua. Samme med brillene mine som Hugo spiste opp. Marius limte de sammen i månedsvis før det ikke var noe håp. Brilleglasset ramla ut i bassenget til og med. Men der har du meg, jeg gir ikke opp før det ikke er mer igjen. Og selv da gjør det vanvittig vondt og levne det og gå videre. «Jammen én dag til.»

Nå snakker jeg i koder igjen, men er ikke det 90% av alle skriveriene mine? Men jeg anbefaler deg å føle på det jeg skriver om du ønsker, og om du vil lese det som rein tekst, analysere det, relatere deg eller kjenne deg igjen på ditt vis – så står du fritt fram til å tolke alt på din måte. Jeg er ingen fangevokter over egen tekst. Mye av den er fritolkende. Det er er ikke en gang sikkert jeg skjønner hva jeg selv mente med teksten hvis jeg leser det igjen etter en uke. Bare «åja, det var en sånn dag men wtf.»

Som livet mitt. Jeg står der. Ser på det, og velger å tolke det fritt. Jeg klarer ikke sette ord på hva det er mamma og pappa har skapt. De lagde et menneske. Mennesket ble formet av omgivelsen. Litt som vann. Jeg var det jeg ble gjort til, og det jeg ble lært opp til, både direkte og indirekte. Jeg begynte tenke selv, og skapte min egen verden. Og jeg begynte drømme meg bort. Jeg kunne ikke skrive eller lese enda, så jeg drømte. Og drømmer kan du ikke frarøve noen. Og da skapte jeg «Aggis’s verden.» Som senere ble til en fantasiunivers bare Alice kan forstå. Til slutt endte det opp i tekstversjon også. En liten del av universet til Aggis, i tekstform.

Jeg husker jeg lå i senga med bøkerne mine. For alle som er vokst opp med Pennyklubben (eller bøker og lesing generelt!), så tror jeg det er relaterbart for mange hvordan følelsen er.. når du legger seg ned og tar opp boken, og verden på utsiden gir slipp. Du forsvinner. Jeg var borte. Jeg var i skogen. På jordet. I stallen. Alle andre steder. Jeg var hun. Hun i boken.

Tro det eller ei, men jeg har enda favorittbøkerne mine. Jeg måtte gjøre det tunge avgjørelsen og ta en skikkelig opprydding i tingene mine, da jeg hadde en veldig full bod. Så jeg gav bort 5 esker med bøker fra Pennyklubben. Og beholdt favorittene. Jeg leser de ikke lengre, det er mange år siden sist. Jeg har en bokhylle full av andre bøker, og jeg har kanskje vokst fra jordet og jenta, men jeg husker fremdeles nesten hver eneste lille detalj fra favorittbøkerne. Og de vil alltid stå meg nær. Nesten litt som andre ting en bruker til å rømme fra verden med, bare at dette var et barns måte. Eller ungdom for den saks skyld. Alle har sine måter og rømme på.

Jeg slutta aldri å lese. Og jeg slutta aldri å gi opp. Jeg slutta aldri å skrive.

Det som er så fint med bøker, er at det er tekst. Tekst som må leses. Tolkes. Og når du glir inn i verdenen, så skaper du den. Forfatteren har bare gitt deg veiledningen, resten må du skape selv. Det er forskjellen på film og bøker. Når du setter deg ned å ser på serier og film, så glir du inn i en verden som allerede er skapt. En verden som flimrer foran øynene dine, og som underholder deg. Du kan rømme, du kan drømme, men det er skapt. Når du åpner en bok så lager du din egen film, basert på «manuset» du får utdelt. Teksten.

Som med minner. Minner kan tolkes. Analyseres. De kan formes. Minner trenger ikke være basert på virkeligheten. Det er det som er så fantastisk med hjernen, og som du lærer i psykologi. Hvordan hjernen kan forme virkeligheten din. Den tolker omgivelsene. Inntrykkene. Og du skaper din egen virkelighet. Det som er så utrolig og fantastisk er hvor vidt forskjellig vi mennesker tolker og ser på ting, men hvor vanvittig like vi allikevel er. Og der står de fast. Hva er oss? Hva er jeg? Meg? Virkeligheten? Ser vi samme farger? Har jeg en sjel, er den unik. Hvem er du, hvem er jeg. Ler ler innvendig når folk diskuterer disse tingene åpent. Og jeg kommer sjeldent med innspill, fordi jeg synes det er mye morsommere og høre på andres tolkning av verden.

Jeg elsker å observere mennesker. Atferden dems. Høre hva andre tenker. Hvordan de er skrudd sammen. Uten å presse mine egne tanker og min egen virkelighet ned halsen på de. Har jeg en tro? Nei, jeg har ikke noe tro. Jeg har en virkelighet. Jeg deler den, men det forteller jeg ikke. Det blir litt som da M kom til meg og Kevin og fortalte om opplevelsene sine, og på den tiden var jeg av en helt annen oppfatning. Jeg tenkte annerledes. Og jeg husker jeg sa til Kevin; Djee, han er blitt fucked up. Alt i ett du liksom. Også lo vi. Litt stille. Usikkert. Fordi hvem i faen kunne vel egnetlig vite hva som er ekte eller ei?

Du vet når psykologene gir folk bilder som de skal tolke? Vel, jeg testet det der ut selv. Og svarene var alt i fra «en voldtatt rose» til «at pirking og at å ta på ting unødvendig kan få selv blomster til å blø», og «en rose som blir poket eller noe.» Tre gutter. Tre forskjellige svar. Tre forskjellige måter og tolke ting på (også har du Sandra, som svarte at det så ut som en fitte.. haha.)

Det var utrolig spennende. Jeg tolket det selvfølgelig som en fitte jeg også. Men det første jeg tenkte var lidenskapelig sex. Vagina. Ikke fitte. Litt mer…. vakkert. Jeg synes fremdeles bildet er vakkert.

Og nei. Jeg har aldri likt bilder i bøker, forresten.