Pokémon Go?

Fant du meg via Pokémon Go? Jeg blir å lage en link til hvor du kan kontakte meg anonymt/what not hvis du vil samkjøre med egg etc. Ellers kan du kontakte meg anonymt via sosiale medier listet under her. ❤️

Get by

I’m just gonna leave this here.

«After the 1938 Patrick Hamilton play, Gas Light, the term gaslighting came into global use. The play depicts victimization through false information and psychological manipulation. The intent is always to make the victim doubt their own memory and perception. It portrays a man who uses psychological deceit to convince his wife that she has gone crazy, all in a bid to cover his criminal tracks.«

Lessions.

Du kan ikke få i bøtter og spann.

Sosiale medier

Alt havner i utkast jo. Jeg klarer ikke skrive noe offentlig. Mest av alt fordi jeg ikke føler noe, jeg er helt tom. De fleste dagene i alle fall. Jeg begynner å lure på om det er verdt det her. Jeg har ikke lyst å blogge/skrive offentlig mer, og jeg har lyst å deaktivere Facebook, Instagram og kanskje Snapchat. Jeg trenger å fjerne de tingene som distraherer meg, og som gjør at jeg taper så mye. Jeg trenger å bli glad i meg selv, og fokusere på det jeg skal gjennom framover. Bli glad i mitt eget selskap. Finne verdi i meg selv (ingen kan elske deg om du ikke elsker deg selv.) Jeg trenger å komme meg ut av den her bobla, og tilbake til den jeg var før jeg viet livet mitt til å glo i telefonen.

Og ja, og drive på med kreative ting på PC’en er greit. Men det er denne avhengigheten av ting som ikke gir noe mening. Internett er en kynisk plass, og jeg vil ha diskusjoner og samtaler med folk face 2 face, ikke over nett – eller i et kommentarfelt. Jeg vil gå ut, uten å vite hvem som faktisk er ute. Gå ut og ta bilder, uten å trenge legge de ut på sosiale medier.

Det betyr ikke at man ikke kan holde kontakten over Messenger, siden ingen bruker SMS mer. Eller Discord, der du kan ha samtaler med folk. Det er helt ok. Man må bare sørge for å ikke sitte der hele dagen. Ut å se hva en går glipp av, der man løper gjennom gatene med trynet ned i telefonen. Pokémon er greit, det er jo sunt og morsomt, til en viss grad. Men å sjekke Instagram på vei til byen, poste bilde av naturen i stedet for å faktisk se på den.

Og nei, en trenger faktisk ikke venner. Føler man seg viggo venneløs, så kan man lære seg å elske sitt eget selskap. Og om man går ut, og møter på noen – er det jo bare koselig. Kanskke man finner på noe sammen, i stedet for at alt skal være planlagt via sosiale medier.

Jeg savner hyttene våre. De vi eide og disponerte. Nå er alt av eiendommene i mitt hjerte solgt (Ja, nå kan du le, T.) Og disse fristedene mine er litt begrenset, da det er haugevis med andre mennesker der. Men jeg kan fint gå på natta, det plager ikke meg. Dessuten har jeg et annet fristed, som ligger over huset jeg vokste opp i.

Vennene mine skriver til meg når de vil noe, og omvendt. Noen av de sier aldri noe, og da trenger jeg heller ikke bry meg om å ha sosiale medier. De hadde ikke merka det om jeg var der eller ei, og hadde ikke etterlyst meg heller (typ, «to år siden jeg har sett deg, hvor holder du til») Men det er ikke det jeg klassifiserer som ektevenner, men bekjente/folk du henger med. Venner er de som bekymrer seg når du ikke svarer, og som stiller opp og du vet alt om.

Jeg savner den tiden jeg hadde få /ingen venner, og løp på fjellet i midnattsola på natta. Jeg underholdt meg selv, og dyttet folk unna fordi jeg var en introvert. Mamma måtte lyve å si at jeg ikke var hjemme. I dag kan alle se at du er aktiv på sosiale medier, og de vet at du er tilgjengelig. Det har gitt meg litt angst for å svare folk, fordi jeg vil ha privatliv. «Hei, ser du er pålogga… blabla.»

Så ja, jeg har gjort det før. Slettet alt inkl blogg (deaktivert Facebook da), og Facebook og Messenger klarte jeg meg fint uten i en mnd.. før jeg sprakk. Instagram, Snapchat, bloggen – de gjenopprettet jeg senere igjen. Det var så sille. Rolig. Savner det! Når du kan gå flere dager uten å snakke med noen – det føles digg. Når du elsker ditt eget selskap! ❤️

Har hatt en utrolig chill dag, sykt sliten etter i går.. så nå skal jeg sovne til Lil Peep eller ASMR, og øya går i kryss på grunn av Seroquel, så håper ikke jeg har skrevet som en 6-åring, hehe. Jeg glemte å spise middag i dag, så jeg er egentlig sulten.

Blogging?

Når folk sier du blogger jo, eller jeg hører «hun blogger», så får jeg litt vondt i magen. Er det det jeg gjør? Jeg begynte å blogge i 2008-09. Jeg dokumenterte hverdagen med hundene mine, Sara og Senja. Så flyttet jeg til Hammerfest samme høst, og dokumenterte så hverdagen på VGS og med hest og hund. Men bloggen starta som en semi-humoristisk greie. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg komiker, men jeg fikk og får ofte folk til å le eller føle noe, og det er det som betyr noe for meg.

Lotte, Hammerfest 09.

Jeg husker lite fra den tiden, og er usikker på hva jeg skrev om. Jeg vet at mange ikke tok min galgenhumor, og at det ble sure miner i klassen. Men altså… det var egentlig bare begynnelsen… jeg har lært, vokst, grodd. You know the drill – gjennom bloggen. Alle de gamle innleggene var på dialekt, og er dessverre slettet. Det første innlegget jeg virkelig husker, er julaften 2010. Jeg var tilbake i Kirkenes, og jeg, Hege, pappa og Tor-Håkon skulle feire jul. Jeg lo. Det gjorde de også. Det innlegget har jeg tatt vare på. Jeg var allerde syk da, men ikke nevneverdig synlig.

I 2011-12 forandret alt seg. Fra å være en solskinnshistorie og hverdagsblogging, så ble jeg plutselig veldig dårlig. Og bloggen ble min måte å fortelle verden at jeg hadde det vondt. Hele 2012 og 2013 gikk til å brøle ut halvsarkastiske innlegg som var drøye og brutale – om det jeg gikk gjennom. Livet med samboeren min, Kevin. Litt hund. Mye sykdom.

Men det var starten på min vei mot å bli en seriøs skribent. Midt opp i alt. I 2013 døde Kevin, og jeg skreiv en del om det. Jeg sletta en haaaaug med innlegg, og endret skrivestil totalt. Jeg sa opp sponsoravtaler og drit og tull, og begynte å lete etter hvilken type skribent jeg var. Det tok tid, og jeg er enda ikke sikker. Det er mye mindre humor nå, for jeg har sperre. Klarer ikke. Det blir veldig monotont og tomt, men hva kan jeg gjøre? Det hender jeg får innfall og skriver noe bra. Mye publiseres aldri. I 2016 sletta jeg bloggen min, Instagram, Snapchat, Twitter. Jeg gikk lei mitt forrige jeg (i 2013 opprettet jeg ny Facebook fordi den gamle inneholdt så mye vonde minner) Og jeg opprettet ny blogg en stund etter under samme navn. Ny Instagram. Ny Snapchat. Disse har jeg enda, og jeg har brukt litt tid på å bestemme meg hva jeg skal bruke til hva. Bloggen er min stemme, og jeg skriver på ting jeg håper en dag blir en bok.

Instagram er liksom bare en plass der jeg poster ting som ser pent ut, kult ut. Også skriver jeg litt der, og det er fint med feedback. Snapchat er min kanal for ALT tull jeg ellers ikke slenger ut på sosiale medier ellers. Der er det «how to prank your mother» og alskens. Der får jeg uttrykk for min kreative side både visuelt og humoristisk. Bloggen er kanskje blitt for seriøs for slikt?

Et gammelt bilde jeg husker jeg lastet opp på Nettby.

Jeg har brukt år på å få ting jeg har publisert her og der, avisinnlegg etc – fjernet. Jeg ønsker å være mer anonym, og jeg skriver sjelden slike innlegg som det forrige. Jeg står ved et veiskille der jeg ikke vet hva jeg skal skrive om, da jeg definitivt ikke kan være like ærlig som i 2012, og ikke like fraværende og tørr som de siste årene. Så jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Har hatt skrivesperre lenge. Mange husker «aggis.no» som en kanal for underholdning på vegne av min dritt. Og det er nå greit, sånn er verden. Sånn er livet som skribent, om du skriver om ditt eget liv. Skriver du om meningen din vil du alltid få haters, sånn er det bare.

Men mest av alt er det en dagbok jeg kan se tilbake på. En offentlig dagbok. Jeg finner sikkert ut av ting, en gang.

Without

Alt jeg vil er å være angstfri. Jeg driter i at jeg er blakk. Jeg driter i at jeg ikke klarer spise pga angsten. Jeg gir blaffen i at jeg ikke får vært med venner eller dratt på tur i helga. Jeg gir faen. Jeg vil bare være angstfri. Jeg kan godt trø meg under dyna og se på Ted Bundy, gi slipp på alle cravings og gi blanke i apatien og smertene i kroppen, så lenge jeg slipper angstanfallene. FORDI JEG ORKER IKKE MER.

Triggere. Tårer. Panikk. Angst for angsten. Mer angst. Panikk. Dritt. Faen i helvete. En dårlig periode, sier alle. «Det går over denne gangen, også.» Vel, nå kan det se til å gå over. Før det tar knekken på meg fullstendig. Om det er slik til påska kan jeg bare glemme TG. Men man må jo bare håpe på det beste. Uten angsten er alt annet bare blåbær. Blååååbær.

Jeg har fått meg varmeteppe. Det hjelper. Og jeg har gult hår, det gjør meg glad. Jeg bryr meg mindre om vekta, det gjør meg også glad. Og jeg og foreldrene mine snakker fint sammen… det får meg til å smile. Jeg har penger til husleie og strøm, det er jeg takknemlig for. Jeg har verdens snilleste samboer som er der, og det gjør meg i alle fall glad! Jeg gleder meg til å gå i bassenget. Jeg håper jeg kan reise hjem til sommeren. Tanken gjør meg glad. Ikke lykkelig, men glad. Jeg har de fineste menneskene rundt meg, og det gjør meg lykkelig. Takk mamma, for at du snakker med meg på natten når alt er som verst. Jeg savner midnattsol, bål, telt og frihet. Jeg savner alt jeg har tapt.

Jeg vil vinne nå, ikke tape. Ikke mer tap. Vær så snill.