Rant

Shit jeg skvatt! Når ASMR mikrofonen de bruker (har på headset, google ASMR) er så 3D at du seriøst tror det BANKER PÅ DØRA, da er lyden god!! 

Har fått renska opp i Mac’en, og det var godt, for jeg planlegger å ta den med på TG. Nå fikk jeg plutselig så voldsomt mye planer, og jeg kommer sikkert til å gå konkurs, haha. Norwegian hadde tilbud, så blir en tur hjem i vår i tillegg til alt annet jeg skal (som er flere konserter, TG, pride.) Men nå har jeg rett og slett ikke råd til mer, med mindre jeg selger huset til huseierne mine uten at de vet om det.. noe jeg tviler på vil funke. Så jeg er altså stuck hjemme mellom alle planene. Ingen turer til Oslo eller sminkekjøp (tuuuusen takk Marius, for at du kjøpte Kylie Jenner sin siste bundle i førjulsgave!)

Gleder meg vilt! Spesielt siden sommerkolleksjonen forsvant i posten, og jeg bare har bestilt litt her og der siden da. Men nå skulle jeg vel egentlig ikke lage en lang avhandling om sminke.

I alle fall. Jeg er syk, og det brøyt skikkelig ut etter terapitimen tirsdag.. og da tok jeg min siste Ibux på lenge, for nå har jeg etseskader, eller noe sår i spiserør og magesekk. Det har i alle fall vært så vondt å drikke at jeg ikke drakk ordentlig på en uke, og heldigvis fant jeg en eske med noe smertestillende! I tillegg har jeg hull i en tann, så smertestillende hjelper da mot begge ting. Så jeg tygger medisinene mine, eller legger de under tunga. Det får bare gå. Nå klarer jeg drikke og spise litt, og tar magesyrehemmende tabletter.

Takk og pris for at jeg både har det, smertestillende, antibiotika og et helt apotek hjemme – for legen ba meg enten bare drikke eller «la det gå som det går», dvs – du dør. Heldigvis for han, som var vikar, så fant jeg egne medisiner liggende. Og i morgen har jeg heldigvis tannlegetime (gjør også at jeg ikke klarer varmt eller kaldt), og håper jeg klarer gjennomføre. Min lege er nemlig borte, så det er litt stressende. Helsesystemet her i Gjøvik kalles visst bare «slaktehuset», og det skjønner jeg. Du blir avvist og de er rett og slett skikkelig FREKKE. Og dette kan jeg bekrefte med diverse og SMS, så det er ikke bare jeg som tuller.

Det høres ut som  jeg bare klager, men jeg prøver virkelig å holde motet oppe etter 6 antibiotikakurer i år, i tillegg til influensa og alt annet som er.

Nå skal jeg prøve sove (om jeg ikke ender opp med å sørge meg ihjel, noe jeg ikke ønsker å snakke om), slik at jeg kommer meg opp. Smertestillende gjør meg nemlig både kvalm og trøtt. 😛

You got to go

Dream on, little dreamer! This is how it all begins

Move your feet ~ feel how sweet it is

Dream on, little dreamer! Follow all of your signs

You got to gather up what you need

You got to choose a direction

And when the moment is right for you

You got to go

You got to keep your ideals high

You got to know that the sky belongs to no one

You know you got to go!

Keep on, little dreamer ~ keep hold of all that you are

Make me a bird

All around me is sadness

I bring everybody down

Oh, my life is madness

Where have I lost my crown?

All i’ve got is anger

And I bring it to you

I wear a sign signed «danger»

And now you’re wearing it too

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

You could never imagine the things that I would do

Just to get back to you

Lay down and start to sleep away the pain

Guess my loneliness is all on me to blame

I’d run forever, can’t you see I’d do whatever needed

Would do it to see your face

Climb a mountain so high

Swim a river so wide

Fight a war wid a shield of lies

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

Wind’s on steam

And know they said so

I’ve been singing to you all along

So I hope you listen to the words

Some of them are true

Oh yes, I would do anything for you

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

(Oooh dear God)

Give me wings and teach me how to fly

Give me wings and bring me back to life

Give me wings and teach me how to fly

Nåtid

Jeg har enda skrivesperre, så det blir ingen dype innlegg. Men jeg får vel prøve? Uansett. Forrige søndag dro jeg spontant hjem til Kirkenes for å være med pappa, og jeg hadde en utrolig koselig uke med alle sammen. Var i Finland og handlet og spiste god mat. Fikk uheldigvis ikke møtt alle jeg ville møte. Men det kommer flere anledninger, og jeg er jo hjemme ofte nok. Jeg har ofte alt for lite tid og alt for mange planer, og ender med å stresse som en gal eller bare sitte der å gape og ikke få til noe.

Det var utrolig godt med hundekos igjen. Jeg og Luna kosa oss masse. Tror hun skjønte at jeg var sliten og litt lei meg.

Aldri undervurder en hund! 🙂

Ellers gikk nå uka i hui og hast. Fikk ikke så mye tid med mamma og Ara, men vi får ta det igjen. Jeg reiste i alle fall ned på fredagen som planlagt, og dro til Jan (en kompis av meg), der jeg var til lørdag før jeg dro på Electric Fusion sitt arrangement.

Så her er i alle fall et lite bildedryss. Arrangementet var fantastisk, selv om jeg var utrolig sliten. Jeg var så utslitt at jeg faktisk ikke fikk sove skikkelig etter å ha kommet hjem. Og sliter enda med søvnen. Jeg bruker noe som heter ASMR (google det) på øret når jeg sover eller slapper av for å roe ned og sove. Og selv om det ikke føles ut som jeg sover, så får jeg noen timer her og der… selv om det blir ganske oppstykket.

Ellers har jeg ikke så mye å si. Jeg er gørre sliten, så regner med å bruke litt tid på å hente meg inn.

Jeg har også såppas mange planer fram mot sommeren. Neste ting på agendaen er TG (har ikke råd til noe før det), og det er jo som kjent et dataparty i Hamar med 6000 deltakere. Jeg bør begynne å jobbe mer med konkurransene, men hodet står helt stille. Jeg valgte deltakerbillett med plass i år og – til tross at jeg sa at jeg skulle være plassløs i år, og jeg er fryktelig usikker på om jeg skal ta med PC’en eller bare Mac. Jeg vet at Mac’en kommer til å slite med oppgavene mine, så der er dilemmaet. Men PC’en er så tung, og kabinettet er av glass. Så jeg må tenke.

Etter TG er det Manson konsert, og deretter Hardstyle DNA i Moss. Så er det Pride og Eminem, og rideleir i sommer. Dette er bare det som er planlagt, og jeg må vel selge sjela om jeg skal få råd til mer, spesielt Skogtroll. Jeg vil på Hardcrusie, Isogaisa, og en hel del andre ting. Penger, penger ….

Håper i alle fall på en bra vår og sommer.

Ankeret

Fokus. Pust. Musikk på ørene. Bokstavene foran meg. Tanker som flyter.

Får jeg noen sinne samlet dem? Tankene? Og hva er tanker, og hvorfor tenker jeg? Hvor kommer tankene mine fra, og er jeg bevisst? Hvem er jeg, hvem er du? Vi går rundt på asfalt. Vi vet hvor vi skal. Vi handler mat, vi spiser. Vi ler. Vi er intime. Vi repeterer oppførsel. Vi gjør det som gir oss belønning og a «goodfeeling», og vi dropper de tingene som gjør oss vondt. Mén – ikke alle.

Så hvordor repeterer vi adferd som gjør oss vondt? Hvorfor bryter hjernen ut av mønsteret, og søker «goodfeeling» i fra ting som ikke er gunstige for oss? Vi er klar over faktorene miljø og oppvekst. At straff kan være trygt. At vi søker trygghet og oppmerksomhet, selv om den er negativ – fordi det negative er bedre enn ingenting. Men jeg er interessert i hvordan hjernen faktisk reagerer når man begynner å repetere adferdt som ikke er bra for en. Hvordan vi kan trene oss opp til at vondt er «godt», og hvordan hjernen programmeres til å bli stuck i er slik mønster.

Vi har overspising eller sult (og oppkast). Spilling. Selvskading. Trening. Manipulasjon og svindel. Sex og onani. Porno. Rusmidler. Samling av gjenstander. Vasking. Og nå snakker jeg eksempler som er overdrevent. Alt dette handler også mye om kontroll, følelsen av mestring. Dopaminet som utløses når vi gjør noe vi føler vi mestrer, eller gir oss en slags tilfredstillelse. Men kan det skje alle, eller er det bare noe som skjer enkelte basert på genetikk, oppvekst, miljø – eller er det rett og slett en måte hjernen DIN fungerer på? Rart forklart, men okei.

Det er så mye forskining på hvorfor vi gjør som vi gjør. Hva som er normalt og hva som er unormalt. Det eneste jeg vet er at vi kan «omprogrammere» hjernen og dermed endre tankemønster. Deretter vil tankene kunne endre følelsene, og dermed handlingene. Men det er mennesker som rett og slett får «blåskjerm» når samfunnet prøver å «omprogrammere» hjernen. Det krasjer. Og der kommer poenget inn. Hjernen. Den er unik, og hver person oppfatter og handler ulikt – selv om det virker likt for mange.

Du vet når det postes noe (et bilde eller en tekst) som vi «alle» kan relatere oss til? Vel, hver eneste person oppfatter det på sin egen måte, selv hvor likt vi måtte føle det. Hjernen forteller deg «ah, en slik situasjon har jeg opplevd da og da», og venninna di kan si det samme, men vi oppfatter det ulikt, for vi har forskjellige bakgrunner, og forskjellige måter å løse ting på. Forkjellige hendelser. Vi tenker forskjellig. Jeg kan dessverre ikke gå inn i hodet ditt og forstå. Det kan ikke engang framtidige AI’s og de mest avanserte algoritmer. For de er nemlig basert på tankegangen til de som programmerte de. Vi kan ikke oppfatte andres bevissthet.Vi kan bare gjette.

Så hvorfor går vi til psykolog for å endre på den repetive og destruktive adferden? Ikke fordi de kan forstå oss og hvordan vi tenker, men fordi de følger modeller basert på forskning der det hovedsakelig går ut på å «hjernevaske» vedkommende. Det høres ut som en konspirasjonsterori, men det er ikke det. Det behandlingsmodellene oftes baseres på er å få deg til å endre måten du tenker på. Men nå finnes det utallige metoder å få et menneske til å tro noe annet enn virkeligheten på. Som angst. Den er ofte irrasjonell, men noen ganger er den faktisk reell. Og enkelte terapimetoder kan faktisk få deg til å kaste frykten for hva enn det måtte være. Hvor sykt er ikke det?

Hjernen er unik. Den er lettpåvirkelig, og det er ofte fordi vi er såppas lite bevisst. Den jobber som en datamaskin, «bak kulisssene», og alt vi oppfatter med sansene våre påvirker den. Men dette er vi svært lite bevisst på, og vi forstår ikke alltid oss selv eller adferden vår. Det er som å sette seg foran datamaskinen. Du vil ikke alltid forstå hvordan den tenker. Hvordan de algoritmene fungerer, og hvordan den velger å løse oppgavene. Men når du faktisk setter deg inn i det er det latterlig enkelt, og ti tusen ganger mindre komplisert enn hjernen i seg selv. Hvorfor tror du vi ikke har laget kunstig intelligens som fungerer på lik linje som mennesket? Vi kan trene hjernen vår. Vi kan overkomme alt. Vi kan få oss til å tro hva som helst. Vi kan skape psykoser. Er ikke dette noe vi fokuserer alt for lite på? Der vi går på asfalten, med musikk i ørene. Uten å egentlig forstå hvorfor vi kan gå. Hvordan vi kan høre musikk. Og hvordan vi vet veien dit vi skal. Og hvorfor vi føler det vi gjør.

«Ikke vær redd for avskjeder. Å ta farvel er nødvendig for å treffes igjen.»

Sorg. Det er et så misforstått ord. Et ord som sjelden brukes, men som omgir oss med sin voldsomme kraft. Alle opplever vi en form for sorg i løpet av livet, noen større enn andre. Men hva vil det egentlig si å oppleve en «større» sorg enn en annen? Vel, det ble litt feilformulert, for sorg har mange former. Å føle seg trist er ikke nødvendigvis en sorg, men det kan også være dét. En sorg kan komme, og den kan gå. Den kan bli, og den kan sette seg fast. Vi vet aldri hva sorgen gjør. Hva den planlegger.

«Men sørger du enda da, det er jo så lenge siden», «det virker ikke som du sørger, du er jo ute blant folk.»

Dette er to ting jeg ofte har fått høre. Jeg kan ikke si at jeg sørger om jeg drar på fest. Og om jeg sier at jeg ikke kan dra på fest fordi jeg sørger, så burde jeg vært ferdig med sorgen. Jeg tror det handler om mangel på forståelse, og mangel på aksept. De fleste klarer ikke sammenligne sine egne sorger med andres, og det er helt greit. Men en hver sorg bør respekteres, og der inkluderes både kjærlighetssorg og tap av kjæledyr. Ja, til og med sorg over tapte vennskap, eller sorg som omhandler seg selv og sitt liv – som at man har en sykdom, for eksempel. Eller ikke strekker til.

Som regel er sorg forbundet med ett ord; døden. Det er det folk flest forbinder med ordet i seg selv.

«Sorg er en følelsesmessig tilstand som blir utløst av sterke emosjonelle nerveimpulser. Sorg er en tapsreaksjon, såsom for eksempel bortgang av en nær slektning, plutselig eller progressivt forløp av en sykdom eller gjennom psykisk sykdom, etc. Wikipedia«

Slik defineres det. Sånn, ganske enkelt og greit. Men om du setter deg ned og leser artikler, så får du vite at sorg er så mye mye mer. Den er altoppslukende, og den kan komme som et grått teppe som gjør verden uvirkelig og rar. En sorg er ikke en sykdom, men det bør defineres som en lidelse om den er komplisert. En eller flere sorger kan føre til PTSD, og en sorg kan være et evigvarende traume om den ikke blir bearbeidet. Ofte er et traume sammensnevret med en sorg.

Jeg sørger. Hver dag.

Og nå skal jeg fortelle om mitt første møte med døden. Jeg tror jeg er klar for å skrive om den.

Hver dag tenker jeg på de. Sorgene. Bevisst og underbevisst. Sorgen tok tak i meg så alt for tidlig, og den satte livet mitt på pause. Den første sorgen jeg opplevde var ikke et permanent tap, men et midlertidig tap av en omsorgsperson. Og det var en sorg som gjorde meg nummen, sint, kald og rar. Deretter kom sorgen over et permanent tap. Døden. Døden kom som en flodbølge, og jeg visste ikke hva det innebar. Jeg var gammel nok til å skjønne at det betydde «borte», men ikke moden nok til å forstå hvor permanent det var. Først kom tårene. Sjokket. Og i løpet av en time hadde jeg skjøvet unna mine to nærmeste omsorgspersoner på det tidspunket. Jeg ville ikke snakke. «Gå bort.»

Jeg gikk rundt som en bipolar (som i – gråt i det ene øyeblikket og latter på trampolina i det andre) zombie gjennom hele prossessen. Og med prossessen mener jeg alt som skjer når noen dør. Mennesker og familiemedlemmer som samles. Stumme, sinte, redde, forvirra. «Begravelsesmannen.» De jævla rundstykkene med skinke og egg. Kake. Svartkledde forvirra lus som oppfører seg som om det var julaften. Hva med å sette seg ned å holde kjeft?

Det var slik jeg opplevde det.

Enda skulle vi absolutt ta et pokkers familiebilde i hagen. Solen skinte alle i fjeset, og det så ut som noen prøvde å gi liv til et forderva selskap. Det virket ikke. Pappa kneip seg fast i skuldrene til mamma, og alle hadde øynene lukket. Solen. Den prøvde vel? Vel og merke fant jeg også bilder av meg selv, liggende på rygg i senga i svarte klær – med henderne i kors. Vi skulle leke død. Ikke bare var døden en lek, men den var uforståelig. Katten vår hadde fått kattunger, og det skulle liksom være plaster på såret.

Jeg så henne.

Hun var veldig død. Og veldig kald. Og da fikk døden en ny betydning. Den var… kald? Det var som en kald, bleik deig. «Hallo, er du der?» Nei. Dessverre. Sorgen var allerede festet seg i roten av meg, og jeg skjønte, men jeg skjønte samtidig ikke.

Huset mitt var plutselig omgitt av ukjente mennesker, og rommet mitt var ikke lengre mitt. Jeg var sistemann i rekka, og den som ble prioritert sist. Det er nok noe av det som gjør traumet så stort.. at jeg ble jaget fra mitt eget hjem. Så i trass og sinne, så satte jeg meg langt bak på kirkebenken og surmulte. De andre hadde virkelig tatt over kongeriket. Og, er jeg over det i dag? Nei. Jeg kommer nok aldri til å bli helt over det. Men så tenker jeg meg om og forstår at en sitteplass og et hus ikke har så mye å si. Det var plassen i hennes hjerte som jeg hadde – som betyr noe. Plassen under dyna, den som bare jeg fikk.

Det plager meg uansett (nok) at hyenene gikk løs på tingene og huset som om det var gull og gods. Men det var det vel, for dem. Alle skulle ha en del av gullet. Jeg var ikke gammel nok til å skjønne at jeg burde tatt det som betydde noe for meg mens jeg kunne, og bedt alle om å stikke hodet i jorda om de spurte.

«Det hvite rommet.»

2002. Det var blitt vinter, og stillheten hadde naturligvis senket seg. Sammen med metervis med snø. Jeg bodde ikke lengre i huset, selv om jeg var der innimellom. Spesielt i helger. Men det var ikke det samme. Huset var dødt. Sjelen var forlatt åstedet, kan man si. Rommet mitt var hvitt, og jeg hatet det. Fra å være mitt rom, var det nå blitt til en rom som representerte tap, død, sykdom. Møblene mine sto der, og noen få ting. Og jeg sto i vinduet mitt på natten og så på stjernene ute. Det var første gangen jeg virkelig følte på tomhet. Den tomheten har forfulgt meg siden. Og jeg skjønner nå at det var uvirkelighetsfølelse. Følelsen av å stå og se på universet, helt alene.

Døden ble min venn. Og sommeren kom.

Sommer. Midtnattsol. Jeg brukte hustelefonen til å ringe søskenbarnet mitt, og kunne sitte i telefonen hele natten. Jeg snudde døgnet, og jeg satt i stua hele natten og så på Canal Digial å snakket i telefonen. Også gikk jeg i dusjen og brukte opp varmtvannet, for i vannet kunne jeg tenke. Det var et fristed. Deretter løp jeg på fjellet over huset som en vill gaselle. I midtnattsolen. Jeg var hest. Men det var bare helt til regningene kom. Strømregningen, telefonregningen. Da ble jeg jaget ned til pappa, og mellomdøren ble låst. Onkel dro til Brazil, og jeg lå i sengen hans og hørte på Linkin Park. Jef var solgt. Dessuten fant jeg et skrujern, og stakk opp og hentet hustelefonen. Vrang.

Så skulle altså livet gå videre? Det gjorde det, på mange måter. Hvordan ender man en historie som denne? Vel, nothing really ever ends.

Serietips?

Her er i alle fall noen av mine favoritter, nevner noen gamle og noen nye. Oppfordrer ingen til å laste ned eller streame gratis, men det er ikke mitt ansvar.

❤️ Breaking Bad (Netflix)

❤️ Sophie Elises verden (Sumo)

❤️ Supernatural (Viaplay)

❤️ Helene sjekker inn (NRK-TV)

❤️ Dexter (HBO)

❤️ American Horror Story (Netflix)

❤️ Camelot (??)

❤️ Black Mirror (Netflix)

❤️ Skins UK (Netflix)

❤️ Line fikser kroppen (NRK-TV)

❤️ The end of the fucking world (Netflix)

❤️ Mindhunter (Netflix)

❤️ Dark (Netflix)

❤️ Orange is the new black (Netflix)

Ellers: Sons Of Anarchy, Mr. Robot, Peaky Blinders, Criminal Minds, Fear the Walkinf Dead, Game of Thrones, Pretty Little Liars, Weeds, Hemlock Groove, The IT Crowd, The Walking Dead, That ’70s show, The 100, Harpers Island, Lost, True Blood, Gossip Girl, Scrubs,The Vampire Diaries.

Jeg skal lage en liste over fimer og dokumentarer som er verdt å se og. Der har jeg en litt mørkere smak.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑