Questions

1. Fortell om…. NEI, DET SPØRSMÅLET HOPPER VI OVER.

2. Hvor vil du være om 10 år?

Da er jeg… Ung og fab!

3. Ditt syn på narkotika og alkohol.

Ehm, alt med måte?

4. Ditt syn på religion.

¯\_(ツ)_/¯

5. En del av livet ditt du ikke savner.
Den/de verste sykdomsperioden(e.) Spesielt de periodene med så mye angst at jeg ikke klarte spise eller sove (eller noe.)

6. 30 interessante fakta om deg selv.

1. Jeg endrer meg litt etter omgivelsene. Naturligvis for å overleve.

2. Liker naturen (men ikke maur i ræva eller mygg, selv om det skjer uansett)

3. Spiser ikke frukt eller rå grønnsaker. Eller alt «ekkelt», Østers f.eks. Nei.. Lev i fred, jeg skal ikke spise dere.

4. Liker horror.

5. Livet mitt er vanskelig. Men egentlig ikke i forhold til andres.

6. Jeg er en nerd.

7. Liker linseburgere med egg, ekstremt godt. Yuum.

8. Jeg har rosa hår per dags dato. Vært innom de fleste farger.

9. Elsker laks.

10. Guilty pleasure: Filmen «The Burbs.»

11. Jeg har gått mye (ekstremt) opp i vekt på grunn av medisiner og sykdom. Det er flaut og jeg skammer meg.

12. Nå orker jeg ikke flere «interessante» fakta.

7. En tid når du var tilfreds med livet ditt.

8. Hvordan håper du fremtiden vil være?

SuperDuperBright. Neida, så lenge jeg er funksjonabel og frisk så får det bare gå som det går. Tror ingenting, men håper alltid.

9. Diskuter din første kjærlighet og ditt første kyss.

Mitt første ordentlige (som i skikkelig kyssing) kyss var på en offentlic do, med en jeg var betatt av, og jeg var 14? Svært romantisk. Min første ordentlige forelskelse var i kompisen til søskenbarnet mitt, og selvfølgelig Aleksander Nordgaard, haha (alle fikk det med seg.) Og min første kjærlighet var Kevin.

10. Dine 10 favorittlåter.

Klarer ikke liste opp (for da må jeg tenke!), men for øyeblikket er det i alle fall hele albumet til Lil Peep.

11. Beskriv dagen din i punkter.
Sto opp, ble kaos med legetimen, endte opp med å glo i veggen og deretter dra ut å levere noe sminke. Fant postkassa snødd ned, fant frikortet mitt. Nå sitter jeg her.

12. Ditt tidligste minne.

Hmm, da jeg støvsugde hunden vår. 🙂

13. Dine favorittblogger.
Åh, leser ikke blogger fast mer, jeg. Sophie Elise er vel eneste. Dama er genial.

14. Høydepunkter og nedturer det siste året.
Nedturer? Åh ja, hvor skal jeg begynne liksom? Oppturer: Mange fine reiser, opplevelser og øyeblikk og nye bekjentskaper.

15. Fortell om familien din.

Snakker knapt med de, men ok. Her er meg og mamma. Vi er aldri enige, men men.

16. Hvor viktig synes du utdanning er?
Det er så viktig som du gjør det til. Du kan lære mye hjemme, og ute i livet. Det kommer helt an på, helsa kommer først for min del. «Alle» vil jo bidra på et vis, men noen bidrar bare ved å spre positiv energi og hjelpe andre uten noe lønn i retur. Mye du kan bidra med som ikke er et lønnet yrke. Men ingen bør stoppe å lære. Vi trenger å lære oss nye ting!

17. Dine favoritt-tvserier.

Supernatural.

Sons of Anarchy.

The Walking Dead.

American Horror Story.

Dexter.

Breaking Bad.

Skins.

Osv.

18. Hvordan har du forandret deg de to siste årene?

Har blitt enda mindre voksen og selvstendig.

19. Favorittfilmen din og hva det handler om.

«The Burbs», som handler om tragisk tørr humor fra et nabolag på 80-tallet med Tom Hanks.

20. A person you got really facinated by.

Daef. Han er en secret though.

21. Et problem du har.

Angst. Desidert det største drittproblemet.

22. Noe du savner.

Hadde ikke mer å si i dag. Håper alle har det bra. Glad i dere alle sammen! Ta vare på de små øyeblikkene og hverandre, man vet aldri når det er over. Se på solskinnet, føl regnet. Hold noen i hånden. Gi dine kjære en klem. Kjenn vinden ved sjøen. Sov med hunden din. Ta deg tid til å være alene. Fly litt. Vær litt impulsiv. Hjelp andre. Reis, føl, kjenn etter. Se rundt deg. Gi. Smil! ❤

Vondt

Nå er jeg dritlei fibromyalgismerter. Lei av å ikke få sove. Lei av å va vondt. Kjennes ut som en influensa…. eller vandrende, strålende og bankende, brennende smerter. Noen ganger er det så ille at det går ikke an å skrive! I tillegg har jeg det veldig tungt for tiden, på grunn av en hel del hendelser og et tøft år – så bruker mye av tiden min til å bearbeide og gråte. Det tar på det også.

Jeg skal opp 7, og jeg våkner nå. Må bare vente til smertestillende virker, legge meg ned med ASMR og sove.

Jeg har fått ti psykologtimer via forsikringen min for formålet angst og PTSD, så kan se om jeg får blitt henvist til Modum etter det. Det offentlige her kan ta seg en bolle. Jeg gleder meg egentlig til å møte en ny behandler som kanskje ikke er så hard og brå. Også fikk jeg i samme slengen en henvisning til indremedisiner via forsikringen, så kanskje det blir gastroskopi. Legene har bare ignorert meg, så da må man prøve andre metoder.

Du spør kanskje hvorfor jeg ikke tar en sovetablett. Men hey, jeg har rideterapitime klokken 8, jeg kanke være helt i ørske.

Hmm…. jeg må finne ut om det offentlige eller noe dekker behandling i oppvarmet basseng, for det er vel så lang det eneste som fungerer på smertene. Varme. Varmeflaske, varmeteppe, badebasseng. Åh, som jeg lengter hjem til bassenget der. Om badedrakten enda passer etter å ha gått opp 10 kg til siden den ble brukt, hah. 😛

Nei, det gjør vondt å skrive. Jeg skal drømme meg bort i stemmen til Gibi og prøve døse.

Edit; det fungerte ikke sove, og nå er det ikke vits. Har tatt smertestillende og håper jeg ikke blir syk i dag etter ridetimen som sist.

Flying

Livet har virkelig gitt meg mange tøffe oppgaver. En av dem er å akseptere at mennesker er som de er, selv om de ikke er grei – hyggelig – dømmende. Selv om de ikke er noe «å samle på.» Selv da, så er min oppgave å akseptere mennesker. Ikke dømme. Se hva som er dypt på innsiden av hver person jeg blir kjent med, og veilede. Hjelpe. Være en støttespiller.

Oppgaven min med å hjelpe andre har jeg visst lenge. Og jeg brenner meg gjerne ut for den. Selv om sjela mi brister, og tårene renner – så gir jeg ikke opp. Og jeg vet at jeg har mange liv igjen etter dette om jeg bestemmer meg for å fortsette min reise. Reisen som handler om lærdom. Lærdom fra a-å, ying, yang – frykt, kjærlighet, godt, vondt. Jeg har selv valgt dette livet, og jeg har selv valgt å måtte jobbe meg gjennom disse oppgavene. Se på det som en stor innlevering… den leverer jeg inn når jeg går heden.

Dette er sikkert bare tull for andre, men det bryr meg ikke – for jeg bryr meg ikke om jeg blir dømt. Jeg har ikke behov for folk som dømmer meg, selv om oppgaven min er å akseptere de som ikke aksepterer meg også. Det er en veldig hard oppgave, og spesielt når man er en såppas sensitiv person som meg. Som blir lei meg, gråter. Som bruker mye energi på ting «som ikke er verdt det.» Men det er bare sånn livet mitt er. Og det er bare sånn det kommer til å bli.

Jeg er på en reise. En sti. Jeg velger vei, går meg bort, snubler – faller. Slår meg. Velger en ny sti. Møter en vakker solnedgang. Går inn i mørket igjen.

Jeg vil ikke kalle troen min for noe tro. Jeg har ingen religion. Ingenting. Jeg bare føler og vet på innsiden av meg, og det er mitt, ingen andre sitt. Det påvirker ingen andre, og jeg prakker ikke nine syn på andre mennesker. Jeg bare er. Men er det er ikke akseptert.

Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Om folk tror jeg er religiøs, psykotisk, sprø, gal… det bryr meg ikke. For det er ikke dems problem. Den dagen du begynner å legge deg opp i hva andre føler, liker, tenker, bryr seg om – da har du et problem. Det er ikke rart at det ikke finnes menneskefred.

Men denne planeten og dimensjonen er ikke laget for bare kjærlighet. Vi er en skole av levende organismer. Vi skal lære, vi skal finne våre meninger. Vi trenger både frykt og kjærlighet. Ondt, godt. Balansen som gjør at alle lærer. Selv om absolutt ingen ser det. Men tro meg, når du går heden – da vet du. Da vet du alt.

Sorgen – igjen

Ville bare dele en tekst som er skrevet for lenge siden.

«Jeg vet ikke lengre hvorfor jeg er her. Hvorfor eksisterer jeg? Jeg har gått meg vill fra en sti jeg en gang klarte å følge, sånn noenlunde. En kan gå rett fram, eller man kan løpe gjennom krattet og presse seg fram gjennom greiner og røtter. Snuble, blø. Reise deg igjen. Leite rundt i mørket. Kanskje finner du en blindvei. Er det sånn det skal være? En kan fortsette å løpe og leite i all evighet. Det er ikke før man ser innover at man finner veien. Stien er der. På innsiden.

Jeg savner dere. Hvor enn dere nå er. Livet kommer aldri til å bli det samme. Tårene klarer aldri stoppe. Selv om de ikke synes, så renner de gjennom meg som en stri elv. Klarer ikke konsentrere meg om det jeg skal, så jeg rømmer vekk i ting. Later som jeg svever. Hvor er dere? Hvorfor måtte dere dra? Sorgen har vridd meg. Et nyfødt tre, nå krokete og råttent. Spist opp av sorg. Selv de mest ødelagte ting kan blomstre igjen. Men hvordan?

Jeg kan ikke lengre late som. Jeg må få dette ut. Jeg vil synke. Til bunnen. Svømme rundt, se på mørket. Der det er helt stille. Høre lyden av mitt indre. Jeg har nok mye å fortelle meg selv. Men jeg er så lite selvbevisst. Mitt indre skremmer vettet av meg. Men det er bare en følelse. Frykt er bare en følelse. Den kan vise deg veien. Den kan ta livet av deg. Den kan gi deg visdom. Kjærlighet er ikke alt, for vi må ha en balanse. Kjærligheten kan vinne over alt, men vi kan ikke leve uten frykten. Vi kan ikke leve uten vårt indre.

Det er noe der ute. Noe som kaller på meg, som vil fortelle meg noe. Jeg er bare alt for blind og døv til å høre det. Jeg ser ikke, hører ikke. Jeg vandrer i tornekratt og skraper meg til blods gang på gang, mens jeg kjemper med frykten. Den kan bli min venn. Jeg kan lære mye av frykten. Den kan vise meg veien. Kjærlighet og frykt, hånd i hånd.

Dere er der ute. Og livet blir aldri det samme etter denne visdommen. Men det finnes ingen telefon. Noen ganger føler jeg på tvil. Kanskje alt dette bare er en illusjon? Jeg kan finne dere i meg selv, men jeg vet ikke hvem jeg er eller hva jeg gjør. Vi prøver så godt vi kan. Vi lever, disiplinerer oss og prøver å komme oss gjennom livet. Men meningen er ikke å komme seg gjennom det. Tid har ikke noe å si. Vi må være selvbevisste den lille, men meget betydelige tiden vi tilbringer i hver kropp.

Denne eksistensen skal lære oss noe. Hver og en mann må gjennom sitt. Noen går gjennom det samme igjen og igjen, til man er tvunget til å se innover. Møte frykten. Først da kan du finne kjærligheten. Den som omfavner deg.

De sier man føler fred når man dør. Som å sveve. Synke. Bliss.

Var det slik du følte det da du lente deg mot, og lot verden gli fra deg? Da du skilte deg fra ditt legeme, og dro til det ukjente? Nå er du bare en skygge. Jeg finner deg ikke. Ei heller de andre. Når jeg lærte meg hva døden egentlig innebar – så endret livet seg. Det ble meningsløst. Vi roter rundt her og vi dør. Vi glemmer alt som er viktig, og henger (no pun indended!) oss opp i alt som egentlig ikke gir mening. Det gir mening for oss der og da, og vi mennesker må ha kontroll. Mening. Noe som styrer oss. Ellers mister vi oss selv.

Var det det du gjorde? Mistet deg selv? Følte du fred? Gav du slipp? Kjempet du? Kjempet dere? Sara, når du lå på gulvet og lot de vonde følelsene slippe mens mamma klorte seg fast i gulvet… slapp du taket? Mona, når du plutselig kjente kroppen kollapse på sykehuset. Alene en kort stund. Kroppen sa stopp. Aksepterte du det? Shakira, når du døde i fanget mitt. Uten evne til å kontrollere det selv. Følte du at jeg holdt deg igjen?

Jeg klarer ikke skrive mer.»

Rant

Shit jeg skvatt! Når ASMR mikrofonen de bruker (har på headset, google ASMR) er så 3D at du seriøst tror det BANKER PÅ DØRA, da er lyden god!! 

Har fått renska opp i Mac’en, og det var godt, for jeg planlegger å ta den med på TG. Nå fikk jeg plutselig så voldsomt mye planer, og jeg kommer sikkert til å gå konkurs, haha. Norwegian hadde tilbud, så blir en tur hjem i vår i tillegg til alt annet jeg skal (som er flere konserter, TG, pride.) Men nå har jeg rett og slett ikke råd til mer, med mindre jeg selger huset til huseierne mine uten at de vet om det.. noe jeg tviler på vil funke. Så jeg er altså stuck hjemme mellom alle planene. Ingen turer til Oslo eller sminkekjøp (tuuuusen takk Marius, for at du kjøpte Kylie Jenner sin siste bundle i førjulsgave!)

Gleder meg vilt! Spesielt siden sommerkolleksjonen forsvant i posten, og jeg bare har bestilt litt her og der siden da. Men nå skulle jeg vel egentlig ikke lage en lang avhandling om sminke.

I alle fall. Jeg er syk, og det brøyt skikkelig ut etter terapitimen tirsdag.. og da tok jeg min siste Ibux på lenge, for nå har jeg etseskader, eller noe sår i spiserør og magesekk. Det har i alle fall vært så vondt å drikke at jeg ikke drakk ordentlig på en uke, og heldigvis fant jeg en eske med noe smertestillende! I tillegg har jeg hull i en tann, så smertestillende hjelper da mot begge ting. Så jeg tygger medisinene mine, eller legger de under tunga. Det får bare gå. Nå klarer jeg drikke og spise litt, og tar magesyrehemmende tabletter.

Takk og pris for at jeg både har det, smertestillende, antibiotika og et helt apotek hjemme – for legen ba meg enten bare drikke eller «la det gå som det går», dvs – du dør. Heldigvis for han, som var vikar, så fant jeg egne medisiner liggende. Og i morgen har jeg heldigvis tannlegetime (gjør også at jeg ikke klarer varmt eller kaldt), og håper jeg klarer gjennomføre. Min lege er nemlig borte, så det er litt stressende. Helsesystemet her i Gjøvik kalles visst bare «slaktehuset», og det skjønner jeg. Du blir avvist og de er rett og slett skikkelig FREKKE. Og dette kan jeg bekrefte med diverse og SMS, så det er ikke bare jeg som tuller.

Det høres ut som  jeg bare klager, men jeg prøver virkelig å holde motet oppe etter 6 antibiotikakurer i år, i tillegg til influensa og alt annet som er.

Nå skal jeg prøve sove (om jeg ikke ender opp med å sørge meg ihjel, noe jeg ikke ønsker å snakke om), slik at jeg kommer meg opp. Smertestillende gjør meg nemlig både kvalm og trøtt. 😛

You got to go

Dream on, little dreamer! This is how it all begins

Move your feet ~ feel how sweet it is

Dream on, little dreamer! Follow all of your signs

You got to gather up what you need

You got to choose a direction

And when the moment is right for you

You got to go

You got to keep your ideals high

You got to know that the sky belongs to no one

You know you got to go!

Keep on, little dreamer ~ keep hold of all that you are

Make me a bird

All around me is sadness

I bring everybody down

Oh, my life is madness

Where have I lost my crown?

All i’ve got is anger

And I bring it to you

I wear a sign signed «danger»

And now you’re wearing it too

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

You could never imagine the things that I would do

Just to get back to you

Lay down and start to sleep away the pain

Guess my loneliness is all on me to blame

I’d run forever, can’t you see I’d do whatever needed

Would do it to see your face

Climb a mountain so high

Swim a river so wide

Fight a war wid a shield of lies

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

Wind’s on steam

And know they said so

I’ve been singing to you all along

So I hope you listen to the words

Some of them are true

Oh yes, I would do anything for you

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from my mistakes

Dear God, make me a bird

So I can fly far away

Far away from here

(Oooh dear God)

Give me wings and teach me how to fly

Give me wings and bring me back to life

Give me wings and teach me how to fly

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑